Helge Jordal blir beæret med denne boka det året han fyller sytti. Det er en velkommen bok. For ingen har noengang betydd så mye for teater i Bergen som Helge Jordal. Vi sier noengang. Den Nationale Scene er landets eldste teater og spillevirksomhet har gjennom alle år funnet sted på høyden på Engen. Og vi må tilføye: ikke bare i Bergen, også ved Nationaltheatret i Oslo og i Tromsø har han gjennom årene funnet et stort publikum. Og i Trondheim, på Riksteaterturneene land og strand rundt. Og alle filmene….
Truls Synnestvedt: Å, i hælvete! Helge Jordal – scenens tjuagutt. Bodoni forlag 2018, 304 s.
Jo, Helge Jordal er i en særklasse. Desto mer fordi vi har for oss en fyr som er så forskjellig fra standardsskuespilleren – indre-vest-kjendisene i ukebladene og løssalgspressen – det omtrent går an å komme. Enkel, ujålete, ikke opptatt av reklamefilmer og billige såper framstår han som en vanlig gutt av folket. Som han også er. Med hjertet på venstre side, der det burde være.
Dette er en slags kortfattet biografi, holdt sammen av hovedspersonens kommentarer til viktige merkesteiner i livet hans. Formen er journalistisk og dette blir både en fordel og en ulempe. En fordel fordi den gir et kortfattet riss av et spennende liv på scenen og foran filmkameraet uten å grave seg ned i detaljer. En ulempe fordi særlig undertegnete savner et nærmere dypdykk i selve Helge Jordal som person. Alt kan ikke alltid vært like enkelt. Bestandig. At han har stanget hodet mot muren tar vi som en selvfølge. For å si et slik, det er ikke bare besværlige teatersjefer i Bergen…
Men det kan nok ligge flere bøker på beddingen om ham. Han er tross alt bare sytti….
Helge Jordal sprang ut av Teaterhøyskolen i de viktige årene rundt 1960/70 da ungdomsopprøret fant sted. I Norge manifesterte det seg på teatersektoren med et opprør mot det borgerlige institusjonsteatret. På Nationaltheatret kom han med i det oppsøkende teatret og spilte land og strand rundt i Pendlerstykket. Siden forsvant han opp til Tromsø og var med på å bygge opp regionteatret der, et kraftsentrum som fikk stor betydning for landets teaterliv.
Når han så kom tilbake til Bergen var det for å dra til seg det største publikumsantallet byens tradisjonelle scene noengang har opplevd – og kanskje vil oppleve – og det pågår ennå. Men årene hans har også vært preget av strid. Særlig mot teatersjefer. Og der har han avgjort noe felles med noen andre av oss. Det er mot det han opplever som urett og urettferdighet han protesterer – og bli brukt som pengemaskin.
Han er av dem som hyppigst har stilt opp på solidaritetsmøter og arrangementer mot urett som et håndslag for undertrykte og fattige, det være seg på politiske arenaer eller for Kirkens Bymisjon.
Det mest imponerende leser vi aller bakerst i boka. Det er en oversikt over forestillinger og filmer han har medvirket i. For et mangfold. Utrolig!
Han tar også med noen stikk til dagens skuespillere som han synes oppfører seg egoistiske og lite solidariske, i motsetning til teatrets øvrige folk! Det er velkomment at noen målbærer hva endel av oss i mer enn tiår har iaktatt.
