Frode Nilsen: Tause menn – Scener fra den kalde krigen, Cappelen-Damm 2009 292 s.
Denne boka forteller oss de historiene som ikke er blitt fortalt før. Om det som skjedde under den kalde krigen, forsåvidt helt inn til dags dato. For et poeng er at den kalde krigen aldri har opphørt. Selv om kommunismen som system er forlatt fortsetter stormaktene i samme sporet som før, om ikke mer intensivt. Hovedintensjonen framgår av tittelen. Boka skal være en hyllest til alle de ‘tause menn’ (ikke kvinner), de som ikke fikk sine navn risset inn i gullskrift eller heltebeskrevet i bøker og media. Dessuten viser den hvor utsatt lille Norge er for stormaktene på grunn av vår geografiske beliggenhet.
Sånn sett er boka velkommen. Den gir oss noen scener fra de årene som vi har bak oss og som får oss til å gispe: så nær var vi vår egen utslettelse. Men boka har en viktig feil: den tar utgangspunkt i den ene siden, dvs. den norske offisielle politikken. Vi får lite eller intet vite hva som foregikk ‘på den andre siden’ eller hvordan årene etter 1945 kunne oppleves som for eksempel på et fiskevær i Finmark. Dette er merkelig for forfatteren er en erfaren journalist med blant annet bakgrunn fra NRK Brennpunkt. Når man er gravende journalist skal man nødvendigvis ikke bare gjengi informasjon som stilles til rådighet for oss, dvs. det som makthaverne vil vi skal se. Det ligger i utgangspunktet at en gravende journalist skal gå bakom kulissene og stille spørsmål, særlig ved makthaverne – og særlig ved maktvarenes interesse av å slippe ut akkurat denneinformasjonen. Et lengre rettsreferat fra Treholt-saken fyller atskillige sider mot slutten. Dette åpenbart for å vise hvordan ‘den andre siden’ arbeidet. Men det sniker seg likevel inn et spørsmål om hvorfor?
Riktignok er det tatt inn noen avsnitt om hvordan CIA gikk fram men her er det behendig (eller bevisst?) hoppet bukk over de store skandalene i forbindelse med CIA’s innblanding i norsk politikk – som IUSY/AUF-affæren i 1968 – som faktisk resulterte i dødsfall. Eller er dette en episode som forfatteren mener skulle være dekket fyldig nok gjennom andre bøker og filmer? Jeg velger en annen tolkning av hvorfor dette holdes utenom: selv om CIA’s pengeoverføringer beskrives ganske fyldig og Haakon Lie‘s medvirkning ikke legges skjul på – kommer vi her svært nære på rekken av folkekjære statsbærende og partibærende personligheter.
Det er også et forhold til jeg ble plaget med ved lesingen: boka er slurvete gjort. Det er altfor mange opplagte forsømmelser – som f.eks. ‘å sett’ – og journalisten glemmer i lange perioder at han er journalist, sidene er tungt satt opp uten avsnitt eller kapitler.
Dette til tross, det er viktig historie Frode Nilsen tar fram. Og han stiller spørsmål ved de uoppklarte båt- og flyulykkene, som Mehamn, og ikke minst er han brennende engasjert når det gjelder alle de uforklarlige krefttilfellene for dem som har vært ombord på norske marinefartøyer eller redningsskip.
