Alfred Schnittke: Symfoni nr. 6, Concerto grosso nr. 2*
Tatiana Grindenko – fiolin*, Alexander Ivashkin – cello*, Russiske statlige symfoniorkester, dir.: Valeri Polyansky Chandos 10180
Det skal aldri være tvil om at dette er Schnittke slik de fleste av oss vil kjenne ham. Skjærende dissonanser, alt fra sterkeste ffff til svakeste pppp men likevel det spøkefulle glimtet bak, og ikke minst alle referansene til tidligere musikk. Dette har gjort Schnittke til å være den komponist i det tidligere Sovjetunionen som kom til å følge opp Sjostakovitsj på en tydeligst måte, og mange så på ham som den naturlige arvtaker.
Den sjette symfonien ble urframført i 1992. Den er skrevet for Mstislav Rostropovitsj som bestilte verket for sitt daværende symfoniorkester i Washington. Det er en stor symfoni i alle henseende.
Først og fremst er dette et verk hvor vi aner Schnitkes lille glimt. Selv de korte strofene, gjerne bare en halv takt med referanser til annen musikk, gjøres med en liten humoristisk vri midt oppe i all seriøsiteten. Vi får et lite glimt av Sibelius’ tragiske fjerde symfoni i tredjesatsen eller fra Sjostakovitsj’ femtende som selv er en slik ‘låne’-symfoni med klipp fra halvannet århundres musikk. Dermed blir disse strofene en dobbeltht i dobbeltheten.
Det er ikke minst de korte setningene i symfonien som er med å særmerke den. Her gjøres det klare referanser til et formspråk utviklet av Schønberg og videreutviklet av Webern. Den huggende stilen vi særlig får oss servert i annensatsen turneres med en elegant stil som peker mot seriell musikk, men er ikke serialisme.
Noe annet er det med hans andre concerto grosse. Her legges det ikke skjul heller på hva det er, en lekende konsert etter form av barokkens formprogram. Men også her leker Schnittke med lån av motiver. Det mest kjente er Glade jul, Grubers kjente julesang som dukker opp i korte glimt fra celloen, aldri helt tydelig men likevel ikke til å ta feil av når celloens små hugg går over i glidende lange melodilinjer som dels møtes i myke dissonanser fra orkesteret.
Schnittke var født Sovjet av tyske foreldre, døde i Tyskland og vokste delvis opp i Wien. Han regnes som russisk komponist men hans bakgrunn skaper en kulturell dialisme som kan være spennende. Disse to verkene er helt sentrale fra hans store produksjon og er representative fra en av de mest toneangivende komponister fra 1900-tallets siste to tiår.
