Schönberg: 5 stykker for orkester op. 16*, Schönberg/Monn: Cellokonsert#, Brahms/Schönberg: Klaverkvartett i g-moll op. 25
Fred Sherry – cello#, London Symphony Orchestra*, Philharmonia Orchestra, dir.: Robert Craft, Naxos 8.557524, opptak 05-1994*, 10-2000# og 10-1998
Schönberg skrev en cellokonsert i 1932 etter 1700-talls komponisten Matthias Monns konsert for cembalo og orkester. Konserten er i formen ikke ulik de andre komposisjonene av samme type, der Schönberg valgte å ta godt eldre tiders verk og tilsette dem sitt eget krydder med bruk av mer moderne klanger og instrumenter, eksempelvis celesta.
Historien dreier seg om at Schönberg ville at den nyere tids største cellist, Pablo Casals, skulle urframføre det. Men han hadde etter sigende sett på konserten og fant sistesatsen for ‘vanskelig’.
Det er avgjort ikke et av Schönbergs største verk. Faktisk var konserten helt ukjent for undertegnete inntil denne innspillingen dukket opp. Jeg regner med at dette gjelder atskillig flere enn meg. Derfor blir denne innspillingen et ‘must’ for den som vil komplettere sin Schönberg.
Er du ute etter store lytteroppplevelser er Brahms-kvartetten og de fem orkesterstykkene noe langt annet. Schönbergs 1937-orkesterering av Brahms er mye spilt i konsertsalene. Schönbergs begrunnelse for å gjøre denne ‘forvandlingen’ av Brahms var at han likte verket svært godt, men mente at klaverstemmen var i ubalanse med de øvrige instrumentene. Jo bedre pianisten spilte jo mer satte han de andre i skyggen. Med denne versjonen ville han forsøke å rette opp dette.
Schönberg fikk til en viss grad rett, for hans orkestertranskripsjon er utvilsomt mye mer spilt enn selve originalverket. Han er svært ydmyk overfor originalen og legger i motsetning til eksempelvis cellokonserten stor vekt på at det er Brahms vi skal høre. Svakt celestaspill i sistesatsen bare understreker musikken dansante sigøynerpreg.
Faktisk kan Brahms være grunn god nok til å kjøpe denne CD’en. Verket er strålende framført av Philharmonia Orchestra ledet av Stravinskij-eksperten Robert Craft. Jeg må si at jeg hadde en gledesstund med denne musikken selv om Brahms ikke akkurat tilhører mine favorittkomponister.
Men en annen god grunn til CD-kjøp er Schönberg-klassikeren 5 Orkesterstykker. Som alltid gjør disse stykkene stort inntrykk og det er kanskje det verket hvor komponisten klarest får gitt utrykk for sin ekspresjonisme i tonespråket. Komposisjonen er fra 1909 og på denne CD-utgivelsen er de også utstyrt med navn på satsene, noe forleggeren nærmest ‘tvang’ komponisten til å gjøre.
Det er fascinerende musikk og Robert Craft og London Symphony Orchestra gir det en utmerket utføring i dette opptaket fra 1994.
