Robert Schumann: Symfonier 1-3, Symfoni nr. 4 1841-versjon og 1851-versjon, Zwickau-symfoni, Ouverture, scherzo og finale, Konsertstykke for fire horn
Orchestre Révolutionnaire et Romantique dir.: John Eliot Gardiner Deutsche Grammophon Archiv 457 591-2
Dette er mer enn tre CD’er med Schumanns seks symfonier og to mest kjente orkesterstykker. Det er også dokumentasjon av en komponists tro og tvil på seg selv, om famling og føling etter å finne det optimale uttrykket.
Klarest ser vi dette i de to versjonene av d-moll symfonien, som benevnes som nr. 4. Originalversjonen er fra 1841, en tid hvor en rekke av hans øvrige kjente verk oppsto (bl.a. Vårsymfonien). Ti år senere reviderte han symfonien – og det er denne versjonen som er kjent i dag. Mellom de to verkene ligger år med sykdom og depresjoner – noe som kort tid etter førte Schumann inn i det fullstendige mørke.
En raritet er med på disse CD’ene: hans ungdomssymfoni, ‘Zwickau-symfonien’, skrevet som 22-åring og aldri fullført utover to satser. Sammenholder vi dette verket med hans senere symfonier og orkesterverk får vi den ‘modne’ Schumann mot den unge og søkende komponisten – en interessant kombinasjon.
Det er Orchestre Revolutionnaire et Romantique som framfører disse symfoniene. Orkesteret er godt etablert innen den retningen med ‘korrekt’ gjengivelse av tidlig-musikk som Frans Brüggen er en av forgrunnsfigurene for og som her hjemme har sin fremste eksponent i Stavanger Symfoniorkester.
Da får vi heller tåle at det stundom låter litt smålåtent og fattig i orkesterklangen sammenliknet med det lydbildet moderne symfoniorkestre har skjemt oss bort med. Det er så mye mer som sitter. Det føles bedre å ha disse symfoniene utført av et orkester på ‘korrekt’ størrelse uten den fete etterklangen det ofte sløses med.
Særlig merker vi dette i verk som i den andre versjonen av d-moll symfonien eller i konsertstykket for fire horn. Overraskende nok holder hornene seg her i behagelig samklang med hverandre, noe som i seg selv er ekstremt vanskelig og sjeldent å høre. Men så poengteres det at hornene er av den ‘moderne’ typen med tre bøyler, mens orkesteret for det meste bruker s.k. naturhorn.
Det finnes selvfølgelig andre og mer briljante innspillinger med Schumanns symfonier hvis man ønsker et mer moderne og fyldigere lydbilde. Men den ekte skikkeligheten i Gardiners innspilling finnes det ikke for mye av. Og i tillegg gir disse tre CD’ene verk som man sjelden hører, noe som gjør dette til et godt kjøp.
