Stockholm Konserthus 14.11.2009 Schumann: Symfoni nr. 4 d-moll, Beethoven: Ah Perfido konsertarie, Haydn: Symfoni nr. 82 ‘Bjørnen’
Stockholms-filharmonikerne, Camilla Tilling – sopran, Sakari Oramo – dirigent
Stockholms-filharmonikerne er ikke Nordens, for den saks skyld Sveriges fremste symfoniorkester, men de er uten tvil det mest ærverdige og internasjonalt kjente. Alfred Nobel må tilskrives æren for å ha satt orkesteret i verdens fokus hvert år. Med all respekt for veteranorkester som Det Kongelige Kapel i København og Bergens-filharmonien eller internasjonale spissorkestre som Oslo-filharmonien og Gøteborgs Symfoniker fortjener utvilsomt Stockholms-filharmonikerne betegnelsen Nordens mest ærverdige orkester. Dette så ut noen år til også å bli orkesterets tunge sjebne, de kunne lett bli oppfattet som pompøse og selvhøytidelige. Men hva finner vi dag? Jo, et seriøst arbeidende orkester som ikke tar formalitetene altfor høytidelig. De spiller utvunget og fritt – og har den samme lette og lyse tonen som kjennetegner de øvrige topporkestrene í Norden. Mye av dette skyldes utvilsomt den nye sjefsdirigenten Sakari Oramo som var den som overtok etter Simon Rattle i Birmingham i sin tid. Han er entusiastisk og frisk og det er tydelig å merke at hans ungdommelige humør smitter over på musikerne. Vi registrerer også et en ny kjerne av unge musikere er i ferd med å tre fram. Dette kan gi orkesteret et løft på lenger sikt.
For tiden er de i gang med sitt store prosjekt å spille inn Schumanns symfonier. På denne konserten var turen kommet til den fjerde, og kanskje han største og mektigste symfoni. Det var også grunnen til at denne konserten ble noe spesiell, med opptaksmikrofoner i salen og vissheten om at nå var de i ferd med kanskje å sette kronen på verket.
Orkesteret er så heldige at de er herrer i eget hus. Konserthuset i Stockholm er så lykkelig laget at man spiller ikke i en ‘tørr garasje’; det er skapt en akkustisk resonansboks bak orkesteret. Denne gir et drønn av lyd og i de mektigste tutti-partiene i Schumann-symfonien måtte du likesom gni deg i ørene for riktig å forstå at det var den vanligvis sarte og poetiske Schumann vi hørte. I denne symfonien var orkesteret fulltallig som et stort romantisk orkester (totalt teller de litt over 100). Senere, under Haydn og Beethoven, ble det strippet ned til noe nær kammerorkesterstørrelse. Da måtte paukene flyttes ned og lenger unna ‘muren’ for at de ikke skulle gi akkustiske drønn i misbalanse med de øvrige instrumentene.
Konserthuset i Stockholm er ikke verdens nyeste. Det er fra 1920-tallet men til konserter som denne har det den fordelen at publikum sitter tett omkring som i en sirkel. Dette skaper kontakt og nærhet. Den flotte sopranen Camille Tilling kunne på denne konserten nyte virkelig godt av kontakten med sitt publikum i Beethovens dramatiske konsertarie.
Med Haydns tassing av tunge bjørnepoter som avslutning ble dette en konsert som løftet oss atskillig ut over det dystre gråskimmeret som følger denne årstiden.
Orkesteret har en fordel til, som vi ikke skjønner er plukket opp her hjemme av berørte instanser, særlig ikke av den institusjonen som nettop har flyttet inn i et stort flott nytt hus med masse plass. Etter konserten samler man seg i en liten nærmest privat lounge hvor man kan komme ‘nedpå’ etter konserten over et glass eller to i stedet for å være nødt til å menge seg med det øvrige støyende utelivet i byen. Det er den fordelen man har av å være herre i eget hus, og at den absolutt har sine positive funksjoner er det ikke å legge skjul på.
