R. Strauss; Macbeth, Paganini: Fiolinkonsert nr. 1, Berlioz: Korsaren ouverture, R. Strauss: Symfonisk fantasi fra Die Frau ohne Schatten, Oslo-filharmonien, dir.: Daniel Harding
Leonidas Kavakos – fiolin Oslo Konserthus 7.5.1999
Leonidas Kavakos heter han, fiolinisten som oppnådde sesongens til nå kanskje lengste og mest stormende applaus i Oslo Konserthus. Det var en briljant oppvisning han ga i Paganinis første fiolinkonsert, så suveren i sin tekniske beherskelse av Paganinis virtuoseri at det bare var å gi seg ende over. Man glemte nesten helt at av musikalsk innhold var dette en konsert utelukket skrevet for å gi solisten maksimalt med utfoldelsesmuligheter.
Kavakos er et navn å merke seg først som sist.
Dette var også Daniel Harding‘s første møte med Oslo-filharmonien. Den kortvokste knapt 23 år gamle Harding lot ikke mangel på alder og fysisk størrelse tynge ham. Han hadde drøssevis av autoritet og spilleforståelse å hente seg inn på. Den nye sjefsdirigenten for Trondheim Symfoniorkester fikk en utrolig god respons fra musikerne i Oslo-filharmonien.
På Oslo-filharmoniens konserter denne sesongen har man kunnet veksle mellom superlativene ‘godt’ og ‘fremragende’. Orkesteret nedlater seg ikke til kjedelig ‘mandags’spill, det er alltid på topp med sitt møte med publikum. Men noen ganger løfter de seg selv mot det helt utsøkte i framførelsen, og det er de gangene vi merker at inspirasjonen fra dirigenten har fått musikerne til å gi langt mer enn forventet.
Slike øyeblikk fornemmet man i deres møte med Daniel Harding. Man merket hvordan det satt i åpningsverket, Richard Strauss’ Macbeth. De ga her en tolkning av et stykke musikk, som hvis det ikke var for en eminente tolkningen vi opplevde i går, kunne regnes som farlig nær en ungdomssynd. Men her fikk dette lite framførte verket en fast og tett framføring, eminent utført av Oslo-filharmoniens musikere som igjen fikk vist hvorfor orkesteret befinner seg i den absolutte toppklasse i verden i dag.
Richard Strauss arrangerte musikken fra sin opera Die Frau ohne Schatten i en orkestersuite, visstnok ut fra motivet at flere skulle få høre musikken til denne operaen som på grunn av sin tekniske kompleksitet og nærmest umulige krav til vokal utførelse på sopran-siden omtrent er uspillelig. Men at musikken er Richard Strauss på sitt beste, fikk han vist i denne symfoniske fantasien.
Operaen ble skrevet som en oppfølger av Rosenkavaleren, Strauss’ største suksess. Og det er mye av det samme vi hører i denne operaen. Men sine smektende lange linjer hadde han beholdt det tematiske materialet som minnet mest om den suksessrike forgjengeren. Utenom et par takter i åpningen, var de dramatiske elementene fra operaen holdt utenom og det var kjærlighetsmusikken som følger de to parene som komponisten hadde arrangert i dette orkesterstykket.
Det var en flott avslutning på en bemerkelsesverdig konsert som både ga oss en oppvisning i virtuoseri det vil gå frasagn om, og et første møte mellom en ung toppdirigent og et orkester i verdensklasse hvor det meste stemte. Det eneste vi beklager er at urframførelsen av Asbjørn Scaathuns Triptych ble utsatt til neste sesong.
Vi får håpe at Harding også er på plass ved denne anledningen for til nå har han vist at det er nettopp orkestermusikken fra våre samtid han har best grep om. En fremragende dokumentasjon av dette finner vi på innspillingen med Lutoslavski han nylig gjorde med Det Norske Kammerorkester og Solveig Kringlebotn.
Konserten gjentas i kveld.
