Geir Gulliksen: Våkner om natten og vil noe annet, Forlaget Oktober, 2001
I Geir Gulliksens nye bok møter vi en navnløs, middelaldrende og halvfeit forlagsredaktør. Hans kone bor i USA, hans nærmeste venner har bestemt seg for å gå fra hverandre og han selv har begynt å slurve i den jobben som nærmest definerer livet hans.
Forlagsredaktøren synes først det er hans gode forfattervenn som lider og befinner seg midt i en eksistensialistisk storm, men det viser seg snart at han selv sliter vel så kraftig med å akseptere livet som middelaldrende, som fraværende fra sin bedre halvdel og som fjern fra de fasene livet hans har gått gjennom.
Spørsmålene boka tar opp er velkjente. Hvordan kan mennesker som er knyttet sammen gjennom flere år og med felles barn bli så fjerne fra hverandre? Og hvordan kan en selv bli så fjern fra sin egen historie og fortid? I denne boka er det karakterenes ensomhet som regjerer. De aksepterer ensomheten som en slags skjebne og velger vekk de som står, eller kan stå, en nær. Hovedpersonen lengter seg nærmest syk etter kona A som bor i USA, men av en eller annen grunn drar han ikke til henne. Det er lange telefonsamtaler som er blitt deres samvær. Samtalene er nesten de eneste øyeblikkene der hovedpersonen høres ut som han lever i nuet. Ellers er det mest tilbakeskuende betraktninger.
Boka er preget av en melankolsk stemning fra første til siste side – og det er en melankoli som alle kjenner og som følger med det å være alene og ensom. Et allmenngyldig preg på historien er forsterket ved at de viktigste personene i boka er navnløse eller heter bare U, E og A. De kunne vært hvem som helst. Barna til hovedpersonene blir nevnt et par ganger men får ikke videre plass og navnene er utelatt. Historien følger ikke klare narrative mønstre, men beskriver mer en stemning som en sitter igjen med etter å ha lagt boka fra. Den kan best beskrives som seig melankoli og minner oss om at det er kun noe som er sikkert i livet – vi fødes og dør i ensomhet.
