Zemlinsky: Die Seejungfrau, Sinfonietta, Ouverture: Sarema
Dansk Radios Symfoniorkester dir.: Thomas Dausgaard Chandos CHAN 9601
Å la danskenes fremste symfoniorkester anrette Zemlinskys store orkesterfantasi som er bygget over HC Andersens fortelling Havfruen, virker umiddelbart som en svært god ide. Thomas Dausgaard og hans radiosymfonikere virkelig trives med denne musikken. Her får de anvendt hele den store senromantiske orkesterpaletten. Det låter bra – og helt riktig. Opptaket er fra Radiohusets Koncertsal og klangen er vidunderlig.
Die Seejungfrau var lenge antatt mistet. Etter at verket ble spilt første gang – sammen med urframføringen av Schönbergs Pelleas og Melisande – dro komponisten det tilbake. Grunnen var selvfølgelig at det kom fullstendig i skyggen av Schönbergs store orkesterverk.
Men det er mye som forener disse to verkene. Begge strekker det senromantiske tonespråket mot sine ytterste grenser. Orkesteret er anvendt mot det maksimale. For Schönberg var det bare én vei videre: oppløsning av det tonale system. Selv om Zemlinsky hadde stor beundring for sin jevnaldrende og samtidige, fulgte han ham ikke her. I stedet fortsatte han å bevege seg i tonalitetens ytterpunkter som en slags siste gjenværende senromantiker. Mahler ble kompositorisk hans store forbilde, noe som gjenspeiles i hans mest kjente verk, den lyriske symfonien.
For sin samtid ble hans mest kjent som lærer og dirigent, blant annet på det som er statsoperaen i Praha i dag og ved avantgarde-scenen Kroll-operaen i Berlin som han drev sammen med Otto Klemperer. Da nazistene kom til makten, ble også han drevet i eksil som en ‘entartet’ komponist.
Die Seejungfrau er et stort anlagt orkesterverk, mektig i formene, bredt i anslaget og Zemlinsky sparer såvisst ikke på de orkestrale effektene. Det er ikke bare urframføringen på samme konsert disse to verkene har felles, men det minner faktisk mye om Schönbergs Pelleas og Melisande.
Hvorfor komponisten dro det tilbake, er vanskelig å forstå. Skuffelsen over at ingen brydde seg om det, når man samtidig fikk servert Schönbergs mektige tonedikt, kan være forståelig. Men dette er et orkesterverk i samme tradisjon, hvor likhetene er store – og hvor musikken evner å fortrylle og beta.
Utvilsomt vil denne komposisjonen etterhvert vinne en fortjent plass som en av Zemlinskys sentrale verk nå som det igjen er satt på spilleplanene og gitt ut på CD. For sin tidsepoke representerer det sammen med Schönbergs tidlige store komposisjoner også noe av det viktigste som oppsto i brytningen mellom det senromantiske tonespråket og det som senere kom.
For meg var det en stor glede å høre dette verket for første gang. Jeg håper det vil føre til at interessen for Zemlinskys musikk vil få en fortjent renessanse, noe Deccas Entartete Musik-serie – og denne CD-utgivelsen – fortjenestefullt bidrar til.
