Oslo Konserthus 7.3.2002 Bach / Webern: Ricercare, Janson: Fiolinkonsert (urframføring), Bartok: Den mirakuløse mandarin komplett
Oslo-filharmonien, Terje Tønnesen – fiolin, Alfred Janson – trekkspill, dir.: Christian Eggen
Denne musikken er sensualitet, skal Mariss Jansons en gang ha uttalt da orkesteret gjorde en fjernsynsinnspilling av Bartoks verk. Musikken er ikke sjelden framført i Oslo Konserthus. Så vakte verket også store reaksjoner og hurlumhei da det ble uroppført i sin tid i 1926. Mens andre, ikke minst de radikale samtidskomponistene, var begeistret.
Siste gruppe festet seg nok mest med den grensesprengende musikken, mens kritikerne rynket på nesen av bisarre klanger og viltre rytmer i musikk som nærmet seg det atonale. Men det gode borgerskap festet seg nok mer med at her var heroinlangere og prostituerte framstilt i pantomimen for å illustrere en historie som ikke akkurat er preget av tåspissdans og en idyllisk eventyrverden.
Men i denne framføringen av den komplette musikken savnet vi ærlig talt litt mer tæl og djevelskap.
Alfred Janson fikk urframført sin nye fiolinkonsert som ikke er kalt Etterspill etter den foregående som har fått navnet Forspill og orkesterstykket Mellomspill fra et par år tilbake med innlagt trekkspill. Nå er det blitt ganske enkelt Spill i stedet – og med det åpner han muligheten for kanskje nye orkesterstykker, med eller uten trekkspill eller fiolin. Han deltok selv med ‘spellet’ sitt oppe på podiet, selv om det var Terje Tønnesens fiolin som selvfølgelig spilte hovedrollen.
Trekkspillet dannet en klangbasert bakgrunn i et verk som var spennende og fascinerende. Det var rytmisk og tett både i første og tredje del, og mer syngende og rolig i andre del.
Vi likte det lille dobbeltpoenget med trekkspillet i denne sammenhengen. Alfred Janson hadde en liten rev bak øret og ønsket tydeligvis å utfordre fordommene til den fornemme delen av konsertpublikummet. Nyttig og velplassert gjort!
Konserten åpnet med Anton Weberns minimale orkestrering av Bachs Ricercare fra Das musikalische Opfer. Kortfattet og fascinerende i instrumentbruken hvor hver stemme opptrer som solister istedet for i orkestergrupper.
Konserten fikk en artig åpning ved entreen til førstefiolinist Noralf Glein som til stor applaus kom inn som kveldens dirigent med fela under armen. Han hadde tatt tydelig feil av kveldens rekkefølge – men hva gjør vel det?
