Oslo Konserthus 24.5.2012 Schubert/Webern: Tyske danser, Martinu: Fiolinkonsert nr. 2, Beethoven: Symfoni nr. 2, Oslo-filharmonien, dir.: Jukka-Pekka Saraste, Frank Peter Zimmerman – fiolin
Sesongavslutning med sting: Oslo-filharmonien avsluttet årets konsertsesong med en virkelig staut Beethoven. For å bruke idrettsspråket: det satt som en påla!
Det kunne man også si om kveldens ikke-annonserte musikkstykke: fiolinistens Frank Peter Zimmermans utrolige ekstranummer med pizzikatto-variasjoner over Haydn og den tyske nasjonalhymnen. Hans utrolige jonglering med en fiolins muligheter med knips du ikke trodde var mulig, var utvilsomt kveldens største høydepunkt. Det bare bestyrker det du av og til hører om, men nekter å tro på: at det er mulig å spille tostemt og trestemt med seg selv på fiolinen (som Ole Bull gjorde).
Framføringen av den andre fiolinkonserten til Martinu fra 1943 sto heller ikke langt tilbake i så måte. Denne konserten skrev tsjekkeren og fiolinisten i 1943 under sitt USA-opphold under krigen. I denne konserten hører vi hvordan komponisten var påvirket av tidens modernisme med sprelske sprang og krasse harmonier. Til og med en liten blues hørte vi såvidt i annensatsen.
Når landets fremste symfoniorkester har lagt nok en sesong bak seg, setter de sluttstrek med en virkelig høyreist Beethoven. De kan i likhet med våre øvrige symfoniorkestere notere seg at interessen for klassisk musikk kanskje aldri har vært høyere enn den er i dag. Trass i medias neglisjering og flate dyrking av det middelmådig kommersielle, som vi ser i dagens hype fra Baku, er publikums oppslutning kanskje større enn noengang.
Det kan Jukka-Pekka Saraste gledelig notere seg for når han nå ser tilbake på sin nestsiste sesong som sjefsdirigent.
