Oslo Konserthus 27.5.2010 Jukka Tiensuu: Klarinettkonsert «Puro», Gustav Mahler: Symfoni nr. 5, Oslo-filharmonien, Kari Kriikku – klarinett, Jukka-Pekka Saraste – dirigent
For et vanvittig flott symfoniorkester vi har i Oslo! Uansett hvordan vi snur og vender på det er det ikke til å komme forbi at med slikt spill som vi opplevde i framføringen av Mahlers femte symfoni i går bekrefter ikke bare dette orkesteret sin lenge udiskutable posisjon helt i eliten av verdens symfoniorkestre, det fortjener en plass langt bedre enn dette (og av beskjedenhet sier vi ikke mer).
For make til spill har vi knapt opplevd. Det må være et treff av lykkelige omstendigheter som førte til den opplevelsen vi hadde i går. Orkesteret har nylig hatt to konserter i operaen i Bjørvika (den tredje venter før ferien), og det var kanskje den himmelske klangen de skapte der som de førte over i Oslo Konserthus etter å ikke ha spilt der på noen uker. I hvert fall føltes det slik at de hadde tatt med seg den flotte akustikken fra Oslo øst tvers over havnebassenget og plassert den i veggene på Oslo Konserthus. For den ofte utskjelte konsertsalen i Oslo viste seg også fra en ny side, det klang flott, bredt, fyldig og vidt.
Særlig vil vi berømme de dypere og kraftige orkestergruppene. I førstesatsens sørgemarsj er det kraftige utladninger. Sammen med slagverket kan dette fort føre til ‘graut’ for å si det slik. Men ikke i går. Her framsto basser og basuner/tuba klarere enn klarest, godt understøttet av en hissig bratsjgruppe som gjerne la seg frampå som den reneste sologruppa.
Var plasseringen av orkesteret endret eller var det noe gjort med himlingen over orkesterpodiet for å få fram dette akkustiske vidunderet og fremragende spillet? Ikke det vi kunne se. Å flytte harpen fra en side til en annen betyr i denne sammenheng ikke annet enn at det framsto en riktigere opplevd balanse i den overskjønne Adagietto-satsen.
Da gjenstår det bare å konkludere med at så sant ikke orkestermusikerne av ikke-forklarlige mystiske grunner hadde overført Bjørvika-akustikken til Vika, var det rett og slett orkester og dirigent som manet fram denne utenomjordiske ‘på-tå-hev’ framføringen. Særlig dirigenten, Jukka-Pekka Saraste hadde et av sine store øyeblikk med denne symfonien. Aktiv, alltid jobbende og sterkt nærværende til musikken førte han an i denne framføringen.
Oslo-filharmonien har spilt seg fram til sesongslutt med Mahlers femte symfoni. Og hva passer ikke bedre enn med en Mahler-symfoni, majestetisk og full av triumferende fanfarer på den ene siden, men også med dypt alvor og sørgemarsjer på den andre. Og som et lysglimt: midtveis underskjønn musikk som ikke uten grunn er av det mest framførte av alt han noengang komponerte.
Det var også vakre Adagietto-satsen for harpe og strykere som var en viktig årsak til den store utbredelsen Mahlers musikk fikk for 30-40 år siden. Musikken ble brukt i Viscontis film Døden i Venedig med Dirk Bogarde og Silvano Mangano i 1971.
Klarinettkonserten til Tiensuu er fra 1989. Det ble en virkelig overraskelse. Solisten Kari Kriikku fikk fram toner og klanger fra instrumentet som forbløffet oss, særlig imponert ble vi av klarinettens sterke uttrykk i lavere tonehøyder. Til og begynne ble det en slags mannjevning med strykerne, til tider bare noen få av dem, om klangvirkninger og klangrom. Betagende! Tinsuu er en mangesidig komponist som har erfaring fra såvel jazz-uttrykk som John Cage og kantele. Hans frie improvisasjoner sto godt til denne konserten, særlig det lange solo-partiet, cadenza’en, som Kari Kriikku utførte på imponerende vis.
Men først og fremst Mahler. Denne konserten gikk inn som en av de aller største vi har opplevd med dette orkesteret. Det sier i grunnen alt.
