Oslo Konserthus 24.5.2007 Edgard Varèse: Ameriques, Ludwig van Beethoven: Symfoni nr. 3 “Eroica”, Oslo-filharmonien dir.: Jukka-Pekka Saraste
Beethoven på det mest staute og stødigste og en spennende førstegangsframføring for orkesteret av Edgar Varèse var programmet for sesongavslutningens konsert for Oslo-filharmonien.
Med disse to verkene har vi i et nøtteskall hva Oslo-filharmoniens første sesong med Jukka-Pekka Saraste som sjefsdirigent har kunnet by oss, spennede klanger fra det som trygt kan sies å være ny og ukjent musikk og en sikker og overbevisende gjennomføring av et klassisk storverk.
Edgar Varèse er en av det forrige århundrets mest originale komponister. Han tilhørte ingen hovedretning, skrev hverken musikk i tolvtonemønster eller i tonale vendinger, du kan høre antydninger til et riff eller en melodi her og der, men knapt og det representerer ingen tyngde i hans komposisjoner. Han lager musikk med vekt på dynamikk og delvis rytme, klangene strømmer imot oss som en slags stratosfærisk helhet. Du kan høre maskiner, lyden av stål og metall – men ingen klanger for klangenes skyld. Og framfor alt, mye slagverk.
Frank Zappa står på programmet for neste sesong. Derfor er det kanskje på sin plass å presentere den komponisten som kom til å bety mest for den senere rockemusikeren og rabulisten. Zappa la aldri skjul på sin beundring for Varèse. På platecoverne på de første utgivelsene hans finner vi sitater av ham og i hele hans store musikkproduksjon finner vi tydelig igjen de elementene som også preger Varèses musikk.
Ameriques var det første store verket Varèse skrev i USA på 1920-tallet. Det er skrevet for stort orkester – kjempestort orkester – og tittelen er helt opplagt symbolsk ment som en ung søkende komponists møte med den nye verden og den nye tid. Tydelig overbefolket var det også på podiet i går, særlig av slagverkere. Korte riff minner oss om Bolero, en luftvernssirene sprer uhygge der den stiger opp fra de bakre rekkene, en sterkt utrustet messingseksjon gjør seg mer enn hørbart gjeldende, saftig og kraftig nok til at samtlige tilhørere uansett alder måtte oppfatte det.
I dette verket legges vekt på hvordan orkesterets instrumentgrupper forholder seg dynamisk til hverandre. Forfriskende og spennende ble det.
Beethoven er noe langt annet. Den unge Beethoven spenner opp et stort lerret i sin tredje symfoni. Her er det en som vil noe og har noe å by på! Egentlig tenkt som en hyllest til den franske frihetsrevolusjonen og Napoleon er dette blitt en symfoni med det heltemodige bare satt i tittelen men hvor du hører de underliggende følelsene så altfor tydelig. Som i annensatsens sørgemarsj eller finalens nærmest militærliknende marsjfanfarer.
Den første komponisten som så seg fri fra adelskapets lenker tar kraftig i i sin til da i lengde og former nesten upassende symfoni, et verk som for ettertidens musikkhistorie er blitt stående som et monument. Først og fremst ble det en staut og stødig framføring, en sesongavslutning med kraftig trøkk.
