Oslo Konserthus 22.5.2008 Sibelius: Tapiola, Lutoslawski: Symfoni nr. 3, Beethoven: Symfoni nr. 5, ’Skjebnesymfonien’
Oslo-filharmonien, dirigent: Jukka-Pekka Saraste
Så er det slutt for denne sesongen og det ble feiret med jublende fanfarer i Beethovens sjebnesymfoni. Den triumferende sistesatsen fikk dermed en dobbelt bunn. Musikkhistorien største symfoniker fikk en flott og verdig markering, og Oslo-filharmonien kunne sette punktum for en sesong som har bydd på mange lyspunkter.
Sjefsdirigent Jukka-Pekka Saraste er virkelig blitt varm i trøya. Han virker ledig og avslappet og det er tydelig at kjemien mellon ham og musikerne har vokst betydelig i løpet av sesongen. Det har uttrykket seg i virkelige sterke musikkopplevelser, hvorav konserten med Mahlers niende symfoni var den som kanskje sitter sterkest i minnet. Men det er først og fremst kvaliteten og styrken i det allsidige som nå manifesterer seg på bred front.
Som vi opplevde med Beethovens femte symfoni. Riktignok sitter opplevelsen av Beethoven med et riktignok litt bedre orkester for to uker siden ennå sterkt i minnet, men Oslo-filharmoniens framføring var seierrik og triumferende. Særlig likte vi det sterke rytmiske anslaget i førstesatsen.
Framføringen vakte stor jubel. En flokk ungdommer uttrykte stor og spontan begeistring mellom satsene. Det var oppmuntrende å se at symfonisk musikk nå faktisk har et drag på ungdom som stiller på konsert i sæggebukser, joggesko og rullebrett.
Vi har fått mye Sibelius under den nye sjefsdirigenten. Annet kan vi ikke vente med en finsk sjefsdirigent. Den økende internasjonale suksessen for orkesteret vitner også om dette, og kombinasjonen Saraste/Sibelius er i høy grad blitt en ettertraktet merkevare. Oslo-filharmonien står foran sin mest omfattende turnesesong på mange år. Rent imponerende er 2008/2009-listen å lese.
Personlig synes jeg at Tapiola er kanskje Sibelius’aller flotteste symfoniske dikt. Det er også det siste store verket han fullførte før han gikk inn i tredve års indre eksil. De mørke ‘skog’-klangene gir oss kanskje en pekepinn på hvordan den åttende symfonien – verket som visstnok havnet i peisen – kunne høres ut.
Lutoslawskis tredje symfoni er et verk fra nyere tid. Holdt i en forsiktig modernistisk stil er det likevel et verk som har stor appell med sine stadige vekslende spenninger. Orkestersatsen er stor og gjør seg høylydt gjeldende.
Men triumfen kom etter pause med Beethoven.
Konserten hadde også et annet høydepunkt. Filharmoniens direktør Odd Gullberg kunne takke Stig Nilsson for sine mer enn tredve år som konsertmester og overrekke medalje på brystet. Fra høsten av går han over i pensjonistenes rekker. Vi slutter oss til hyllesten!
