Oslo Konserthus 5.9.2007 Stravinskij: Fyrverkeri, Prokofiev: Sinfonia concertante for for cello og orkester, Stravinskij: Ildfuglen
Oslo-filharmonien, Truls Mørk – cello, Jukka-Pekka Saraste – dirigent
Det var sesongstart for Oslo-filharmonien i går. Det vil si, på hjemmebane i Oslo Konserthus, for orkesteret har alt vært i aktivitet en måneds tid. De har spilt på Nordland Musikkfestuke i Bodø og besøkt noen av hovedstedene langs Østersjøen som ledd i Gergievs/Salonens relativt nylig etablerte Østersjøfestival. Etter konserten i Stockholm fikk ble de utropt i ærverdige Dagens Nyheter for å være Nordens ledende orkester. Ikke småtteri med andre ord, det blir nesten som i Mariss Janssons tid.
Assosiasjonen til storhetstiden for få år tilbake melder seg uvilkårlig igjen. Ikke minst når et av verkene, Ildfuglen av Stravinskij, foreligger på CD-markedet med dem i opptak fra en konsert med nettopp Mariss Jansson. Likhetstrekkene mellom dirigenten fra ti år tilbake, han som løftet orkesteret fra en provinstilværelse til å være blandt verdens fremste, til i dag er svært like. Som dirigenter er de forskjellige. Mariss Jansson alltid rastløst jagende, nøye på detaljer, mens Saraste er mer flegmatisk rolig, nesten beskjeden forkommen inntil han hever taktstokken og borrer seg inn i musikkens fortryllende verden. Men begge dirigentene har det unike ved seg at kontakten og kjemien med musikerne er god, svært god. Det at de kjenner hverandre ut og inn er utvilsomt noe av svaret på hvorfor det rett og slett lyder så glitrende som i går og hvorfor Sveriges ledende kulturavis tar de største ordene i bruk. Det merkes på musikken og framførelsen, akkurat som vi bare for to-tre år siden med en atskillig eldre sjefsdirigent avgjort kunne notere at det nok hadde vært litt misstemning til stede på prøvene.
Truls Mørk nesten overgikk seg selv i Prokofievs andre cellokonsert, egentlig en omskriving av den første, noe som fikk ham til å kalle den Sinfonia concertante. Sesongen inneholder flere av disse konsertene som i utstrekning og form nærmest er symfonier. Vi fikk en forsmak allerede under kammermusikkfestivalen da Leif Ove Andsnes spilte Brahms sammen med ungdommen. Han var forøvrig også med Oslo-filharmonien Østersjøen rundt nylig. Da sto Grieg og a-moll konserten på programmet.
Men i går var det Truls Mørk det dreidde seg om, før pause. Du blir fjetret ved å oppleve de vanvittig kompliserte dobbeltgrepene og solistens fysiske virtuositet i fingrenes hopp og sprett langs ceollohalsen. Men for et spill, for et uttrykk! Truls Mørk har lagt betydelige dimensjoner til sitt spill, han er blitt modnere og vokst betydelig.
En kan nesten blitt litt flau på vegne av vårt konsertpublikum. At de gir uttrykk for noe som rett og slett kan oppfattes som bare høflig applaus etter slikt spill, føles ikke riktig. Her skulle man ha jublet, huiet, skreket, stått på stolene og gitt til kjenne alt hva vi kunne ha av følelser. Men vi er et høflig folkeferd og konsertpublikummet kommer så avgjort fra møblerte hjem….
Kveldens andre høydepunkt var det tidligere glansnummeret Ildfuglen. Det vil si den komplette ballettmusikken, ikke den forenklete suiten som egentlig er mest kjent. For å være ærlig, komponisten hadde nok sine grunner til å mene at suiten fra 1947 var bedre egnet for konsertframførelse. For oss ble det kanskje vel mye oppstykket ballettmusikk i går.
Nok om det. Ballett eller ikke, framføringen og spillet var rett og slett et stort høydepunkt. Fremragende er en betegnelse for svak til å uttrykke. Særlig festet vi oss ved den varme og myke stemningen som oppsto ved de mange vare partiene for strykerne. Mykt la de seg inn, og gjorde et stort totalinntrykk av denne framføringen. Sammen med Fyrverkeri som åpnet konserten, er det et verk som ligger mellom senromantikken og den nye tid, ikledd enkelte klangfarver fra impresjonismen.
Ildfuglen var det første av de tre stor verkene som Stravinskij skrev for Balle Russe i Paris rundt 1910, verk som kom til å forandre musikkhistorien for alltid. Stravinskij er denne sesongens store portrett, 1900-tallets kanskje største komponist vil få flere av sine verk framført denne sesongen. Kanskje derfor naturlig å starte med disse to ungdomsverkene hvor Stravinskij ennå ikke har trådt helt ut av skoene til sin lærer Rimskij-Korsakov, i hvert fall når det gjelder tonespråket. Men i orkesterbehandling og koloritt viser han at han allerede er sin lærer overlegen.
Sesongåpningen i går var det man i andre land ville kalt en galla-forestilling. Her hadde høyt og lavt fra samfunn og politiske liv tatt seg fri fra valgkamp og andre presserende plikter. Med dronningen i spissen ble det en festaften som slo fast hvilken glitrende juvel vi har i vår mitte.
