Gro Isachsen: Sex – ja takk!, Cappelen forlag 171 s.
Har vi fått nok en type bok som på lettfattelig vis skal forklare seksualitetens mysterium, atter en gang en lettvint omgang med ‘kjenn-deg-selv-og-bli-et-rikere-menneske-i-ditt-indre’? Hvor mye av denne boka er et resultat av den rådende sexifisering i media? Hvor mye er Ally McBeal og hvor mye er ordentlig?
Vi aner det verste når forfatteren skriver ut i fra sine ‘erfaringer’ og retter en takk til alle sine elskere helt i starten. Her kan vi lett snuble i erfaren-kvinne-forteller-verden-om-sine-strålende-orgasmer.
Lenger ut skjønner vi at hun har skrevet denne boka fordi hun vil få sine medsøstre til selv å gripe staven, unnskyld, ta initiativet for å bli bedre elskerinner, ikke utelukkende av hensyn til mannen, men for seg selv. Gjør mannen tilfreds – da får du respons og får det langt bedre selv! Da kan du som kvinne få et bedre liv – hvor sex’en ikke er en ubetydelig ingrediens.
Det er riktig som hun sier at sex gjør mennesker lykkeligere. Banalt sagt: hvis man hadde sex, slapp man kriger og konflikter.
Mot slutten av boka lar hun det klart skinne gjennom at dette er rettet mot særlig yngre kvinner som er blitt fanget opp av dagens stereotyper og mekaniske måte å oppleve sex på. Derfor er det vi kansje overdynges med mye teknisk preik.
Gro Isachsen er en kvinne midt i sine beste år. Hun har bakgrunn fra Club 7 (biblioteket) og ellers virket som rådgiver, journalist og har skrevet et par bøker om kommunikasjon tidligere.
Man kan lett oppfatte hennes bok dithen at hun tar kverken på alle myter om at (den norske) mannen er en elendig elsker, og at det kanskje like mye er kvinnen som er passiv og kjedelig. Derav det elendige seksualliv som ‘minst førti prosent’ av befolkningen unødvendig utsettes for.
Mot slutten av boka ofrer hun endel velkommen plass på de muligheter internett gir. Slikt er velkomment og avmytifiserende i tider hvor man forbinder sex og internett med pedofili og perversiteter.
I likhet med mange av oss har Gro Isachsen hatt sin ungdom i en tid hvor man hadde en atskillig annen holdning til sex enn i dag. Det ble ikke sett ned på å ha seksuell erfaring, slik svartemennene og puritanerne de siste ti-tyve år har innprentet den oppvoksende slekt. Men vi hadde heller ingen aids-epidemi og annen styggedom. Hun er skremt av hva hun registrerer av blyghet og uforstand hos medsøstre i den oppvoksende slekt. I tillegg kunne vi si: hva den fnisete og dukkeliknede amerikanske sexifiseringen påfører oss av mekanisk og utvendig tenking.
Sånn sett kan det ha en misjon å skrive denne boka: oppfordre kvinner til å se seg om, ta grepet om sine egne liv – og seksualitet – og ikke stole på at mannen ordner alt for dem. Hverken økonomisk eller seksuelt. For den saks skyld: selv fikse sine egne orgasmer. Sånn sett er det et velkomment innlegg mot rollefiksering og den type reaksjonær stereotypi som satte inn med de politiske vindene på 80-tallet.
Men likevel kan vi ikke dy oss: dette ble for mye teknikk og ‘innføringspreik’, særlig mot slutten, og for lite om seksualitet (‘kjærlighet’, ‘romantikk’) som sådan. For sex er ikke uavhengig av forholdene rundt oss, hjem, familie, samfunn – ikke minst: hvordan to mennesker reagerer på hverandre, forsker fram og finner ut av det med hverandre. Alt er forskjellig og også sammensetningen og omstendighetene er ulike fra gang til gang og fra person til person. Alt er ikke bare pikk og fitte.
Til hennes forsvar: her vi en hel verdenslitteratur til rådighet. Men hvorfor skille sex og seksualitet, følelser og begjær?
Her synes vi forfatteren lar seg forføre av sine strålende erfaringer, sine multiorgasmer og sin misjonering til medsøstre og deres nåværende og kommende elskere. Men et avgjort velkomment innspill er det – og hun har også noe å si oss menn!
