Oslo Konserthus 2.11.2006 Tsjaikovskij: Voyevoda – symfonisk ballade, Bartók: Bratsjkonsert, Sibelius: Symfoni nr. 2, Oslo-Filharmonien, Lars Anders Tomter – bratsj, Jukka-Pekka Saraste – dirigent
Det ble Sibelius i dobbelt forstand i Konserthuset i går. Gårskvelden innledet med at statsminister Jens Stoltenberg skravlet i vei om regjeringens taktikk foran siste EU-avstemming før han overrakte årets Sibelius-pris til Jukka-Pekka Saraste. Men for å understreke det, uten å vite hva pristageren stemte på ved den finske uravstemmingen.
Skal man dele ut Sibelius-pris i Oslo sa dette nesten seg selv. Ingen ville engang komme i nærheten av dette valget, Oslo-Filharmoniens sjefsdirigent, ved en slik anledning. Det ville uansett være umulig å stable på beina andre kandidater. Velfortjent er et altfor mildt ord.
For riktig å understreke prisen kvitterte Saraste med å dirigere Sibelius’ andre symfoni. Intet kunne være mer riktig, dette er også den finske komponistens mest framførte symfoni. Det ble også en framføring med riktig sus i. Fortryllelsen kom allerede med de trolske bass-pizzicattoene i annensatsen, før jubelen slapp seg riktig løs i den majestetiske og seiersrike sistesatsen.
Det har vært gjort forsøk på å tolke denne symfonien programmatisk, som om den skulle skildre den finske frihetskampen mot de tsaristiske okkupantene på begynnelsen av forrige århundre. Det er ikkke vanskelig å lese ut nasjonalistiske stemninger i denne symfonien, og som omtrent alt annet Sibelius skrev på denne tiden var han dypt engasjert i den finske kampen for selvstendighet. Men hvordan dette konkret kan la seg avlese i symfonien, overlater vi glatt til fantasien.
Det er uansett en symfoni med lys- og skyggesider, med fengslende tonerikdom og det er ikke til å undres over at den er blitt Sibelius’ mest spilte. Framføringen av symfonien satte også en strek i taket for Oslo-Filharmonien, den markerte for alvor at en ny sjefsdirigent har inntatt podiet med sine ideer og oppfatninger om akkurat denne symfonien og Sibelius.
Det var dette som slo oss med denne framføringen. Oslo-Filharmonien har etterlatt seg en referanseinnspilling av denne symfonien med Mariss Jansons. Denne tretten år gamle innspillingen viser helt klart at nå er det andre ideer og en annen måte å betrakte Sibelius på enn under Sarastes forgjenger. Der Mariss Jansons søker mot det ubevisste og mystiske går Saraste mer direkte på sak. Han vil understreke musikkens egenskap som musikk, som det det er. Derfor ble også sistesatsen denne kveldens store høydepunkt, jublende, ekstatisk og berusende.
Før Sibelius slapp til hadde Lars Anders Tomter overbevist med sin tolkning av Bartoks svært krevende bratsjkonsert. Han eier en varm syngende tone i sitt instrument og får fram en helt unik klang som fengsler oss sterkt.
Stor jubel for solisten som kvitterte med ekstranummer, Bachs d-moll sarabande.
Og før Bartok og Sibelius, men etter Stoltenberg, fikk vi en førstegangsframføring av Tsjaikovskijs symfoniske ballade, Voyevoda. Det er et av komponistens aller siste orkesterverk. Vi skal strekke oss så langt som til å si at det kunne være interessant og derfor tar vi heller ikke komponistens ord i vår munn, ‘en skikkelig smørje’.
For kvelden sto så avgjort i Sibelius’ tegn.
