Sibelius: Symfonier 1 – 7, Finlandia, Karelia-suite, Pohjolas datter, Barden, Tapiola
City of Birmingham Symphony Orchestra dir.: Sakari Oramo Opptak 2000-2002 Erato 2564 60294-2
Det er ikke hver dag en kan skrive om at en opplever musikkrus. Men denne gangen har den inntruffet, bokstavelig og totalt forførende, det reneste Sibelius-brus.
For det er ikke bare å bli båret så fullstendig av gårde på vingene som denne fire CD’ers boksen med Sibelius’ symfonier og hans viktigste orkesterverk. Det er fullstendig berusende og altoverskyggende.
Så la oss heller være litt saklige og beskrive hva dette er. Vi fikk oss en forsmak for kort tid siden med symfoniene seks og syv, innspillinger som vi knapt hadde hørt maken til. Nå får vi likeså godt hele buketten servert, samtlige syv symfonier.
Da Sakari Oramo overtok etter Simon Rattle som leder for City of Birmingham Symphony Orchestra var det noen og enhver som følte grunn til å lure på hva dette egentlig var. For den unge finske 30-åringen hadde knapt rukket å gjøre seg kjent som dirigent og knapt i sitt eget hjemland.
Han hadde imidlertid rukket å gjestedirigere orkesteret på to konserter etter at Jukka-Pekka Saraste hadde hentet han fram fra rekkene av dyktige orkestermusikere og begeistret omtalt ham. Dette var nok. Medlemmene i Storbritannias for tiden mest fremgansrike orkester falt helt flate for denne finnen – og disse innspillingene viser med ettertrykk hva de falt for.
For her får vi Sibelius som vi aldri har hørt ham før. Ukunstlet, uten fakter, høye graner og ensomme furumoer. Her er intet karajansk stautende, knapt en surkling fra en myr. Å ja, svanene i femte symfonien får seg nok en flukt, men det er i musikken, ikke bildene.
Vi liker Sibelius på denne måten. Ofte søkte han mot det enkle og lite orkestrale som i den tredje symfonien. Dette er en framføring med fullstendig ro over seg. Sibelius er her lite prangende i en symfoni kortere enn én sats som hos samtidige Mahler.
Med Oramo faller enhver utvendig tolkning. Her framstår Sibelius som den han er, som den musikken han skrev. Det blir rent – og rikt.
Man føler en sterk ro ved å høre disse innspillingene. Det er nesten som en forventer at den åttende symfonien stikker fram fra hjørnet, rettere sagt, opp av glørne i tømmervillaens peis.
Historien om City of Birmingham Symphony Orchestra er et moderne eventyr. Drevet fram av en iherdig Simon Rattle som startet med orkesteret omtrent samtidig med Mariss Jansons i Oslo. Og sammenlikningen er ikke ueffen. For der Oslo-filharmonien i nesten ti år ble verdens mest innspilte symfoniorkester for EMI, sto Birmingham klar til å overta da Mariss Jansons følte mer sans for Brahms enn hva EMI-bossene syntes godt om.
Hva den nåværende lederen for Berlin-filharmonikerne har nedlagt í dette orkesteret er ikke snautt. Vi hører det på disse innspillingene. Oramo får orkesteret dit han vil, det spilles uten fakter og alvorlige følerier. Det er presist – og føles godt.
