Sibelius: Symfonier 1 og 4
Lathi Symfoniorkester dir.: Osmo Vänskä BIS CD-861

Sterkest inntrykk i så måte gjør tolkningen av fjerdesymfonien. Denne innadvendte symfonien, som eier en nærmest freudiansk sørgmodighet, kommer her ut i en versjon hvor lytteren blir tvunget ned i de Sibelius’k klangmasser uten at det blir hverken pågrengende eller tolkende. Musikken spiller seg ut som den er og orkester og dirigent får på denne måten fram det mollstemte hos Sibelius i dette verket som vel er den minst spilte av hans syv symfonier.
Ingen glad og lystig Sibelius dette her, men vi tvinges heller ikke til å forestille oss kneisende graner og uutgrunnelige sjøer – slik tidligere tolkere (som Karajan) hadde en forskjærlighet for.
Det er fjerdesymfonien som er denne innspillingens store clou. Bare på grunn av den alene er denne CD’en verdt atskillige utropstegn.
For du begynner med denne hvis du skal tilegne deg Sibelius og Lathi Symfoniorkester. Av den grunn at du bør nyte tolkningen av den første uten bli skuffet. For det lar seg ikke nekte at de to øvrige CD’ene med innspillinger av hans symfonier har et langt annet løft over seg enn hva Osmo Vänskä og hans musikere får seg til å prestere med den første.
Så tilhører symfonien også det grosset hvor det finnes uttallige kompetente innspillinger fra før. I sammenlikning med Oslo-filharmonien og Mariss Jansons ville jeg klart foretrukket den siste. Klangen her er renere, orkestersatsen mer spenstig og opptaket bærer preg av en friskhet som Lathi-symfonikerne i all sin orkestrale velklang er et drøyt stykke unna.
Men dette gjelder altså ikke fjerdesymfonien. Den står på egne ben på denne innspillingen og kvalifiserer for et CD-kjøp helt alene.
Her og på flekken.
Umiddelbart.