Sibelius er blitt feiret for sine 150 år av Oslo-filharmonien. La oss slå fast med en gang: det ble en heidundrande to-dagers fest med en nærmest orgastisk jublende avslutning. Ikke bare hyllest av en stor komponist, men også av nasjonen Finland.
Dag 1 Oslo Konserthus 12.11.2015 Sibelius: Pohjolas datter, Fiolinkonsert, Suite nr.1 fra Stormen, Symfoni nr. 7, Oslo-filharmonien, dir.: Jukka-Pekka Saraste – dirigent, Jennifer Pike – fiolin
Dag 2 Oslo Konserthus 13.11.2015 Sibelius: Finlandia, Canzonetta, Scene med traner og Valse triste fra Kuolema, Luonnotar, Sanger: llalle, Arioso, Våren flyktar hastigt, Svarta rosor, Symfoni nr. 2, Oslo-filharmonien, dir.: Jukka-Pekka Saraste – dirigent, Karita Mattila – sopran
Det har vært to dager med flotte solister, en toppp dirigent og et orkester i praktslag. Men først og fremst mye herlig musikk.
Sibelius’ betydning i Finland som nasjonsbygger er formidabel. Hans fødselsdag er eksempelvis valgt ut som offisiell finsk flaggdag. Mye av hans musikk tar utgangspunkt i nasjonaleposet Kalevala. Dermed gir han finnene en identitet og et holdepunkt som var viktig i årene rundt 1900 da Finland lå under Russland.
Sibelius er en komponist som står oss nær. Han er en ‘nordisk’ komponist, har skrevet praktfull orkestermusikk først og fremst i de syv symfoniene. Men han er også en komponist som omgis av klisjeer. I så måte er den om at musikken hans avspeiler hvite bjerkestammer mot blå himmel kanskje den som står sterkest. Men i dette ligger også en kime av det å komme nær det egenartede ved Sibelius; hvordan han i sin musikk er belektet med naturen og framkaller assosiasjoner til skog, innsjøer og melankolsk ensomhet. Som på denne konserten hvor tranene ble en musikalsk del av programmet.
Saraste har i noen år ledet årlige Sibelius-festivaler i Finland. Den tiden han var sjefsdirigent for Oslo-filharmonien ble det også utgitt en DVD med hans femte symfoni. Det kan derfor trygt slåes fast at når man skal markere Sibelius i Oslo er han den rette dirigenten. Sist den andre symfonien ble framført av Oslo-filharmonien, for seks år siden, dirigerte han også framføringen. Vi var den gangen fra oss av begeistring. Ikke mindre nå. Etter denne framføringen har vi omtrent ikke ord.
Komponistens mest ‘konvensjonelle’ musikk, i hvert fall i formen, er kanskje fiolinkonserten som har oppnådd status av å bli den omtrent mest framførte av alle fiolinkonserter skrevet i det forrige århundret. Her holder han seg til de klassiske formene og har laget en sprelsk og svært sangbar konsert som går raskt inn i hjertet på tilhøreren.
Den unge engelske fiolinisten Jennifer Pike sto for en svært personlig tolkning av den på torsdagens konsert. Det var tydelig å merke at hun ga mye av seg selv i denne konserten. Topp konsentrasjon og full innsats.
På denne første dagen fikk vi også høre den syvende symfonien, et verk som er bygget opp rundt en spenningsakkord, en hardnakket none som knytter seg til i basuner og horn, danner en fortettet knute som så igjen langsomt oppløses. Fascinerende!
Den andre dagen var nok imøtesett med større forventninger. Allerede under framføringen av Finlandia merket vi at noe var på gang. Men umiddelbart var det verdenstjernen sopranen Karita Mattila som tok all oppmerksomhet. Hennes svært levende framføring av Kalevala-teksten Luonnotar gjorde et sterkt inntrykk. Vokalpartiet er uhyggelig komplisert med oktavsprang som kan synes umulige å mestre. Teksten skildrer jordens tilblivelse og Mattila var levende med i fakter og kroppspråk.
Men prikken over i’en kom med avslutningen, den andre symfonien. Dette er også den mest framførte av hans symfonier. Ikke uten grunn. Mange har latt seg besnære av de tette rytmene i førstesatsens hovedmotiv eller den fengslende bassgangen i annensatsen. Men det var mot avslutningen at Saraste og Oslo-filharmonien satte klutene til.
Den grandiose finalen løftet seg og løftet seg mot en nærmest orgastisk jubel i hyllest over to dager med praktfull musikk.
