Oslo Konserthus 19.3.2009 Geirr Tveitt: Fra Hundrad hardingtonar, suite nr. 1, Sibelius: Sanger med orkester, Debussy: En fauns ettermiddag, La mer , Oslo-filharmonien, Jorma Hynninen – baryton, Jukka-Pekka Saraste – dirigent
Et utvalg av Sibelius’ orkestersanger ble stilt opp mot to av de mest sentrale verkene til musikkimpresjonisten Debussy i går. Vi fikk fatt i den store sammenhengen. Visst kan man enkelte steder kjenne igjen noen ‘impresjonistiske’ fargete stemninger hos Sibelius, men i utgangspunktet står disse to komponistene på hver sine bein. Bare den fargerike orkesterdsatsen kan til nød binde dem sammen.
Da var det mer å hente i utdraget fra Geirr Tveitts’ første suite fra Hundrad hardingtonar. Uttrykkssterk, fargerik og direkte spennende er det ikke noe rart at disse til dels korte orkestersatsene er i ferd med å bli noe av norsk musikks fremste kjennemerke utenfor landets grenser. I USA kan en eksempelvis oppleve denne musikken nesten daglig på FM-stasjoner som spiller klassisk musikk. I går fikk vi oppleve, multebær, sørgelige sanger om en tomme brennevinsdunker og hastverksbryllup.
Uttrykkssterk er også Sibelius i noen av sine orkestersanger som vi fikk noen av i går. Barytonen Jorma Hynninen har vi møtt før. Imponerende ble møtet igjen.
Hva er så impresjonisme i musikk? I ettertid har det stått for Debussys bruk av heltoner som skaper en bestemt følelse eller klang som kan assosieres i retning av 1890-årenes gjeldende franske kulturtrend. Men Debussy låter uansett flott. Det er ikke å nekte for at hans innadvendte toner, fra faunens fløyte (spilt av obo) til bølgenes slag er fascinerende som orkestermusikk. Men selv om det låter flott er det likesom ikke musikk som tar tak i deg. Det blir for lite spennende og engasjerende.
Kanskje var det dette som gjorde at salen ikke var mer enn knapt halvfull i går. Kanskje var mange på Abba-premiere eller fremdeles var mange i slik ekstase etter sist lørdags store opplevelse i Bjørvika at et gjensyn med Oslo Konserthus ville være mer enn en nedtur. Uansett er ikke Debussy noe som det store konsertpublikummet her hjemme lar seg dra helt med på, uansett hvor godt grep orkesteret har om denne musikken og uansett hvor godt Saraste tydeligvis liker disse klangene.
