Sigurd Evensmo

Biografien om Sigurd Evensmo er blitt et ruvende verk i årets bokhøst. På alle måter, Sigurd Evensmo ruver som forfatter og han blir ikke mindre når vi legger hans politiske engasjement til grunn.

Sigurd Evensmo (1912 – 1978) ble en av etterkrigstidens store forfattere i Norge. Han ble særlig kjent for Englandsfarere som kom rett etter frigjøringen. Dernest trilogien som begynner med I Grenseland, fortsetter med Flaggermusene og ender med Hjemover. Denne serien er også filmatisert av TV. Alle disse bøkene bygger på mer eller mindre egne opplevelser. I Englandsfarere beskriver han hvordan et lag med båtflyktninger blir angitt av Rinnan-banden og senere skutt. I virkeligheten var han selv den eneste som ikke ble henrettet.

Disse fire bøkene er pillarer i norsk etterkrigslitteratur. Bøkene, særlig trilogien, har også et sterkt sosialt aspekt hvor klassekampen står sentralt.

Evensmo hadde også et sterkt politisk angsjement. Han meldte seg ut av Arbeiderpartiet etter at Norge gikk inn i NATO i 1949. Deretter var han sentral i kretsen rundt bladet Orientering som ble en ideologisk forløper for senere SF og SV. Men i sine siste tiår utviklet han også et mer konservativt og eksklusivt syn på mange saker. Særlig var han under kritikk for sin tid som statlig sensurinstans i Statens Filmkontroll.

De to journalistene som har skrevet denne biografien har bakgrunn fra SV-publikasjoner. Dette kan bli både en svakhet og en styrke ved denne biografien. En styrke fordi de forteller entusiastisk om Evensmo i hans ofte ensomme og tunge kamp som venstreorientert intellektuell med sterkt følelsesregister. Men vi ble ærlig talt svært positivt overrasket over forfatternes beskriving av hans naivisme særlig over det ‘tredje alternativet’ han fant i omfavnelsen av Titos Jugoslavia. Heller ikke stikkes det under en stol det som skjedde mot slutten av hans liv da SV ble dannet ut fra daværende Sosialitisk Folkeparti og hans livsverk Orientering ble nedlagt.

Her legger heller ikke forfatterne noe i mellom i å skildre Evensmos ofte vanskelige personlige situasjon: han var en intellektuell, et sterkt følelsesmenneske, kunne ofte oppfatte ting på en tung og personlig måte og ble som vanlig er for kunstnere, svært selvopptatt, eksklusiv og egensentrert. Derfor møtte politikken ham på en tung og dels dramatisk måte, først i Arbeiderparti og siden i SF/SV.

Om de siste årene hans med saksen, som norsk sensor som skulle passe på buksesmekk og moral, ble hans siste år en lidelse for alle oss som vokste opp under denne tiden. Han gikk inn og klippet i filmer som Ingmar Bergmans mesterverk Tystnaden – vi dro til Sverige for å se den uklippet – og hadde den oppfatning at vold og sex ikke var bra for oss. James Bondvar kynisk kapitalistisk spekulasjon vi burde være spart for etter hans mening. Sånn sett sto han i allianse med det aller mørkeste i mørke-Norge, de fundamentalistiske kristen-kretsene på Vestlandet.

Biografien om han er en svært levende og godt fortalt bok. Den inntar sin plass som noe av det beste som er kommet i bokhøsten til nå.