Sigurd Lie: Symfoni i a-moll, Konsertstykke for fiolin og orkester*, Wartburg#
Kristiansand Symfoniorkester, Terje Tønnesen – fiolin*, Frode Olsen – baryton#, dir.: Terje Boye Hansen, Lindberg Lyd 2L27
Han er en komponist som de fleste av oss kjenner, såvidt. For navnet hans er ikke til å komme forbi i sangbøkene. Romansen Sne er det mest kjente av hans stykker, noe Kirsten Flagstad til de grader slo fast. Han ble bare litt over tredve år og døde i 1904.
Stilistisk tilhører han til den ikke så rent lille gruppen av norske komponister som rundt århundreskiftet satte Norge på det musikalske kartet internasjonalt, i kanskje større grad enn den aldrende Grieg hadde gjort i sin storhetstid. For ettertiden var Sinding det største navnet av dem. Deres musikkidealer gikk til de helt store formene, opera, symfonier og ikke minst symfoniske dikt. Wagner var deres fremste forbilde.
Sigurd Lies største komposisjon var derfor en symfoni i a-moll som han ble ferdig med året før han døde. Det er et ungdommelig verk, friskt og freidig går han til verks. Onde tunger vil ha det til at han kanskje etterligner litt vel mye Sinding i førstesatsen, men symfonien som helhet er det et verk som fint står på sine egne føtter. Det er først og fremst sympatisk i formen og lider såvidt jeg kunne høre ikke av noen tydelige svakheter.
Men det er ikke bare symfonien. Denne CD’en inneholder også hans fantasistykke for fiolin og orkester og hans ballade for baryton og orkester, Wartburg. Den siste, til tekst av Theodor Caspari, er vel et av de mest kjente eksemplene på pangermanismen i norsk åndsliv på den tiden, en retning faktisk Bjørnson var fremste eksponent for, “…det folk med hvilket vi har Blod og Kristendom felles…”den germanske stammefølelse…” Sitatene forteller oss at denne retningen hadde langt videre rekkevidde i Norge enn det som man kanskje kan ha antatt etter Knut Hamsuns anskuelser og de tragiske følgene av dette et halvt århundre etter.
Både denne balladen og konsertstykket for fiolin er gode eksempler på den tids tonekunst. Det er ingen oppsiktsvekkende verk men likesom i symfonien er dette komposisjoner som gis oss en Sigurd Lie fri fra den musikalske svulstige gjørma som mange av datidens komponister satt fast i.
Frode Olsen og Terje Tønnesen er solister i disse to verkene. De gjør en solid jobb i sine solistroller.
En annen ting ved denne CD’en er gledelig, den gir oss vårt nyeste symfoniorkester Kristiansand Symfoniorkester for første gang på CD. At de har valgt bysbarnert Sigurd Lie er sympatisk. Orkesteret i sin nåværende form er et resultat av nedleggelsen av byens militærorkester. Symfoniorkesteret har riktignok eksistert i snart hundre år men det var med denne militære forsterkningen av i første rekke profesjonelle blåsere at det fikk den formen vi kjenner i dag. Så har man i hvert fall et lykkelig eksempel på at nedleggelser ikke nødvendikgvis er av det onde. For det er et oppegående orkester vi møter i denne besetningen på femti.
Energiske Lindberg Lyd på Skullerud i Oslo har produsert denne CD’en. Sympatisk!
