Hugh Howey: Silo, Bazar forlag 2015, 527 s.
Egentlig passer denne boka best for fantasikåte 16-årige gutter. Sånn sett hadde den derfor egnet seg kanskje best som opplesing på et visst partis landsmøte. Kort sagt: denne fortellingen har en god og en dårlig side.
På den ene side er det et moment av spenning og eventyr som ligger og pirrer hele tiden og som gjør at du tross alt leser ut boka. Dessuten må det sies at den til en viss grad er velskrevet.
På den andre siden er det en tildels håpløs fortelling. Lite troverdig, altfor preget av sjablonger og svart-hvitt tenking. Handlingen henger ikke på greip og mye er usannsynlig.
Slutten på boka er en katastrofe i så måte.
Vi følger en stor befolkningsgruppe som holder til i en kjempemessig silo som kan strekke seg flere hundre meter ned i jorden. Ute er landskap og atmosfære forgiftet, det medfører den visse død å oppholde seg der ute.
Men er de alene? Offisielt er det ingen kontakt med andre grupper av folket. Vi får høre om en borgerkrig som utslettet nesten alt liv. Sakte siver sannheten fram, det finnes andre der ute men dette blir bevisst fortiet av ledelsen av siloen.
Bokas budskap er tydeligvis at sannheten skal holde skjult.
Den merkelige slutten indikerer at dette er første bok i en serie på fler.
