Christian Sinding: Symfoni nr. 3 F-dur op. 121, Symfoni nr. 4 Vinter og Vår
NDR Radiophilharmonie dir.: David Porcelijn CPO 999-596-2
For dagens rasjonelle mennesker blir norsk senromantisk musikk svulstig og overdimensjonert. Motivene gjentas gjerne for ofte og temaene lider av mangel på melodikk. Man savner den friskheten man gjerne finner hos Rimskij-Korsakov, Ravel og Stravinskij.
Men om musikken ofte lyder som tygde poteter og gjerne er ledsaget av “menings”tekster som kan virke helt Monte Python er det likevel et faktum at norsk musikk fra ca. 1890 og et par desennier framover aldri har stått sterkere internasjonalt. Navn som Johan Selmer, Gerhard Schjelderup, Hjalmar Borgstrøm og ikke minst Christian Sinding spilles så å si aldri i dag. Med ett unntak: Frühlingsrauschen av unge Sinding som tilhører 1800-tallets virkelig store hits, også utenfor landets grenser.
Og det er også han det skal dreie seg om her. Offisielt anerkjennes han som den fjerde store nasjonalkomponist (etter Grieg, Johan Svendsen og Halvorsen). Slik rangering skal vi ikke legge oss opp i, men bare slå fast at denne komponisten var bare et par år yngre enn Grieg og levde kanskje litt for lenge. For noen vil påstå at han ble ganske tussete på sine gamle dager, noe som gjorde at han så på tysk kultur som alldeles høyverdig og ikke var i stand til å bli klar over nazismenes grusomheter, selv etter en okkupasjon i eget land. Han ble også gravlagt i 1942 med solkors over graven til store markeringer fra nasjonalsosialistenes side.
Det er kanskje også det siste som har gjort at han kanskje ikke spilles så mye som han burde. Men her deler han sjebne med Knut Hamsun og en rekke andre. Det får bli en annen sak, vi er her mer opptatte av musikken.
Den tredje symfonien hører sammen med hans to første, Johan Svendsens to og et fåtall andre verk til det vi beskjedent kan kalle ‘den norske symfoniske litteraturen’. Den er ikke stor og prangende men Sindings verk oppnådde i hvert fall å få stor oppmerksomhet i utlandet.
Så også med denne. Det sier litt om symfoniens styrke at et tysk plateselskap spiller den inn med et tysk orkester uten støtte fra et oljerikt kulturråd i nord for sitt eget marked.
Det er et verk det går an å bli skikkelig glad i. Det er den stormfulle, majestetiske og jublende førstesatsen som er symfoniens høydepunkt.
I alle henseende er denne tre kvarters lange symfonien en stor symfoni. Den åpner friskt og majestetisk og hovedtemaet i første sats kan minne om et seiersmotiv. Det er også førstesatsen som er langt den mest interessante i denne symfonien.
Den fjerde symfonien er et svært sent verk, første gang framført ved feiringen av komponistens 80-års dag i 1936. Det er slettes ingen komposisjon av en tussete gammel mann som på død og liv skal vise at han fremdeles makter. Sinding hadde helt siden 1920 lidd av så å si komponisttørke. Litt skyldes det også at hans samtid begynte å se på hans musikk som håpløs gammeldags. Den nye tids musikkspråk var i ferd med å komme. Navn som Stravinskij, Ravel, Hindemith, Bartok, Prokofiev og Sjostakovitsj begynte å gjøre seg gjeldende. Her hjemme skrev Fartein Valen tolvtonemusikk.
Symfoniens tittel kan lett henspille på hans mest vellykkete komposisjon Frühlingsrausen fra hans ungdoms dager. Vi får inntrykk av at her skal komponisten vise at han mestrer komposisjonens kunst minst like godt som for femti år siden.
Strukturelt er den fjerde symfonien en rapsodi i store former, derav også tilnavnet Vinter og Vår. I enkelte partier kan vi høre svakt gjenskinn av at komponisten på sine aldrende dager forsøker å tilnærme seg et nytt tonespråk. Uvandte orkesterklanger og et klaver i orkestersatsen er noe som er nytt for denne komponisten.
Det er De tyske radiofilharmonikerne fra Hannover som står for denne innspillingen. Et stort orkester må til og det klinger alldeles storartet.
