Gerd-Liv Valla: Gi meg de brennende hjerter, Cappelen-Damm 2012, 462 s.
Vi trenger bøker som dette. Det føles befriende at mennesker på toppen av samfunnet evner å si fra i harde ordelag for det de mener er rett og riktig, enig eller ikke. Gerd-Liv Valla skriver i tillegg godt. I perioder er det en lyst å følge henne når hun beskriver overgangen fra det gamle til det nye, fra bygda til storbyen der hun som ungjente drar inn fra Rana til Oslo og ikke minst spillet i kulissene der hvor maktens menn og kvinner ferdes.
Hun svinger neven, sparker hardt og framfører sitt budskap med stort fynd og klem. Det er vekt i ordene hennes. Det er nesten så man tror på henne hundre prosent i hennes beskrivelse av den tragiske konfikten og den lite sympatiske mediadekningen i 2007. Men bare såvidt, for bak de velformulerte ordene hennes skimter vi også en person som ikke bare står fryktelig aleine men som også har store vanskeligheter med å forstå andre. Det er her vi ser en stor leder med sterke visjoner, sikker på seg selv med nettopp den sta overbevisning og vilje som må til for å føre en sak til seier. Men som dessverre også kan ta gruelig feil og havne på feil spor med katastrofale følger.
Store seire kan hun notere seg for i sin karriere. Størst ruver utvilsomt syketrygdsordningen som hun reddet i direkte konfrontasjon med statsministeren og sin egen regjering men også kvinnesak er en viktig sak når regnskapet skal gjøres opp. Hun var den første kvinnelige lederen av LO og bare det i seg selv i denne mannstunge bastionen er å be om bråk. Men du må også ha tunga rett i munnen og ha kontroll over deg selv når du står i direkte konfrontasjon med samfunnets aller mektigste. Slikt har en pris.
Man kan i en slik situasjon bli for ensporet, se altfor mye rett fram og ikke evne å ta innover seg hvordan andre mennesker føler og oppfatter. Det framgår med all tydelighet i denne boka. Hun blir patetisk sårbar der hun skal definere hvordan andre føler det. Dette er jo første bud man må lære seg, ikke minst som LO-tillitsvalgt. Det er den som blir mobbet eller utsatt for overgrep som eier opplevelsen av det, ikke det motsatte.
Men hun har overbevisende rett i én ting: maktapparatet eller ‘gutta’ ventet bare på en anledning til å ta henne. Der det kanskje sved mest var at hun ble så mektig at hun fikk selveste statsministeren til å framstå som en puddel som logret for henne.
Det lå derfor nærmest i kortene at noe måtte skje. Og det skjedde med en sak som ikke er pen.
Valla har det befriende motet og ærligheten til at hun sier åpent og rett ut hva hun oppfatter som skjedde og hun setter ord og ikke minst personers navn på det.
Det er en tungvekter av en memoar-bok som vi kan legge under juletreet i år. Den er omfattende og tar for seg helt liv og saken i 2007 omfatter bare de siste sidene av den. Så her har vi Blindern, det spennende som skjedde i ’68’-tiden og to EF/EEC-kamper. Dessuten er den herlig å lese og slettes ikke noe kjedelig politiker-litteratur. Intet ‘på-den-ene-og-andre-siden, her er det bramfritt rett fram på så å si klingende nord-norsk. Dette likte vi!
