En svært viktig bok: Alf R. Jacobsen oppsummerer her flere års arbeider og flere av sine tidigere utgivelser og gir en samlet framstilling av begivenhetene på den arktiske fronten fram til og med desember 1944 etter notater og opptegnelser han har kommet over i årenes løp. Han trekker linjene først til den generelle situasjonen på østfronten og vier så stor oppmerksomhet til selve den arktiske fronten hvor tre land, Norge, Sovjet og Finland var involvert.
Det lå i kortene: Alf R. Jacobsen måtte før eller seinere ende opp med en omfattende og sammenfattende historie om krigen i Arktis og Nord-Norge. Krigshandlingene i Nord-Norge har ligget i skyggen i forhold til det som har skjedd andre steder i landet, det har tydeligvis stått mer glans av knickersadelen i Nordmarka (eller de liker slik glans) enn av partisaner i isødet! Bare det lille Alf R. Jacobsen nevnte i sine Narvik-bøker om norske styrkers innsats nordfra er oppsiktsvekkende.
Alf R. Jacobsen: Sjebnehøst. Nord Norge 1944. Vega forlag 2017, 488 s.
Men det helt store scenariet får vi ved det som fant sted i de to siste krigsårene. Dette har han tidligere skrevet om i fiction-bøker og i dokumentarer, bl.a. om Lizta-fronten, en bok som kom i 2014. Men i denne boka sammenfatter han det hele med tvangsevakueringen og nedbrenningen av landsdelen (den brendte jords taktikk), en katastrofe uten like, i følge daværene kronprins Olav den største katastrofen i vårt land siden svartedauen.
Krigsteatret på den nordlige fronten i verdenskrigen fra Murmansk og over Nord-Norge har vært lite behandlet utenom konvoiene til Murmansk som er et kapitel for seg. Men vi burde i langt større grad få øynene opp for dette all den stund den medførte verdeshistoriens til da største innenlands folkeforflytning som sågar fant sted i vårt eget land. I det som skjedde var det nok av dramatiske episoder. Foruten omfanget i selve krigshandlingene kan vi oppleve den snurrige historien om den norske Moskva-ambassadøren Andvord. Også det et kapitel for seg i våre spion-tider.
Men uansett er dette noe langt annet enn knickersadel som koser seg på silkeføre ved Kikut….
Alf R. Jacobsen har evne til å ta grep om de helt store linjene i historien. Det er kommet en rekke bøker fra hans hånd som bl.a. har blitt videreført til film, for eksempel Kongens Nei. Men det viser seg i denne boka som det har gjort i tidligere at av og til har han for stort hastverk og farer for lett over detaljene. Slik oppstår unødvendige og irriterende feil.
Dette rammer den dokumentariske siden ved hans bøker. Eksempelvis er i denne boka Jens Chr. Hauge utnevnt til leder av Hjemmefronten, ikke som leder av Hjemmefrontens militære del (Milorg). Slikt skjemmer og er unødvendig. Ellers er han omhyggelig med å utstyre boka si med kildehenvisninger.
Alf Jacobsen er selv fra Nord-Norge. Han er født og oppvokst i Hammerfest og unnlater ikke å gjøre dette til et poeng i denne boka. Til og med det brennende familiehuset hans er gjengitt her. Dette gjør noe ekte med historien om det som skjedde.
Denne boka omfatter det nordlige krigsteatret i 1944. Noen korte setninger nevner hva som skjedde videre. Viktig her er to ting: Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen har skrevet et langt etterord med en militær vurdering av det som skjedde på Liztafronten. Jacobsen har selv lagt til en vurdering av hvorfor det nordlige Norge var så enormt viktig for Hitler i krigens sluttfase. Han slenger ut den tanken at Hitler i sluttfasen var helt besnæret av tanken på sine hemmelige våpen, v-2 rakettene, de nye jetflyene, atomvåpen og ikke minst nye elektroniske ubåter med overlegen teknologi.
Disse siste måtte ha norskekysten som base, særlig i nord. Dette var kanskje noe av forklaringen på Lyngen-linjen som Hitler holdt så hardnakket på.
Sverre Diesen påpeker at det nordlige krigsteatret ble ikke den katastrofen for tyskerne som særlig russerne ønsket – et nytt Stalingrad. Dette kan skyldes flere faktorer men ikke minst den effektive militære organiseringen. At det deltok en kvart million tyske soldater der oppe og at de store hærmassene stort sett slapp helskinnet fra det, betegner han som et under.
Foruten Sverre Diesens etterord er det også utdrag fra general Vogels dagbok fra krigen og mot slutten en oversikt over viktige krigsskip, fly og stridsvogner.
En svært viktig bok. Ikke minst for vår egen historie.
