Oslo Konserthus 16.11.2006 Sjostakovitsj: Scherzo op. 1, Klaverkonsert nr. 1, Symfoni nr. 15
Oslo-Filharmonien, Gonzalo Moreno – klaver, Jan Fr. Christiansen – trompet, Andrey Boreyko – dirigent
En helaften med Sjostakovitsj, fest og fyrverkeri blandet med dyp melankoli, dramatikk og orkestervirtuositet, en av det forrige århundrets store komponister kan ikke markeres bedre.
Det var den store fargepaletten som innledet med hans opus én, Scherzo‘en som han etter sigende komponerte allerede som trettenåring, men som han orkestrerte seinere i sin komponistkarriere. Et fyrig og sprelsk verk som låter som nettopp det det er, opus 1. For av og til hørte vi merkverdigheter som komponisten i sine senere år, da han orkestrerte verket, ikke hadde helt maktet å rydde vekk. Men her framsto det i all sin ungdommelige uskyld, et tvers i gjennom sjarmerende verk hvor komponisten allerede røper sin sprelske og frekke trang til tonelek.
Noe av dette fikk utløp i den første klaverkonserten som har en framskutt rolle for trompeten. Dette er en klaverkonsert fra 1930-tallet, freidig og krass på sitt vis. For her kan ikke komponisten som var i slutten av tyveårene da han skrev den, helt dy seg. Massive clusterklanger fra klaveret brytes av innimellom de lekne tonene fra vår tids Mozart. Og trompeten bryter av og til gjennom med sine signaler. Jan Fr. Christiansen og Gonzalo Moreno hadde funnet sin plass i dette bildet, den første beskjedent plassert bak og forsterkende med moderate støt i trompeten mot klaverets lek og plutselige harde klanger, den andre virtuost spillende ut den rike fantasileken.
Om det var ungdom og lek før pause, skulle det bli alvor etter. Den femtende symfonien ble skrevet bare få år før komponisten døde i 1975. Det er et verk som starter i det lekne hjørnet med en frekk utgave av det kjente motivet fra Rossinis Wilhelm Tell-ouverture satt opp mot en elegant fordreiing av komponistens musikalske monogram D-Ess-C-H i førstesatsen.
Men fra og med annensatsen lyder tunge, sterke og dunkle toner fra messingseksjonen. Sjebnen banker på døren, bokstavelig talt. Fra nå av og ut symfonien er det melankolien og alvoret som tar tak. Sistesatsen innledes med sjebnemotivet fra Wagners Nibelungen–Ring, kraftig og inderlig dirrende. I Die Walküre innvarsler det Siegmunds kommende død og i Götterdämmerung er det Siegfrieds bålferd vi minnes om. Nesten uhyggelig virkningsfullt blir det, for satsen dør langsomt ut mens paukene nesten uhørlig slår marsjmotivet fra komponistens syvende symfoni, hans Leningrad-symfoni.
Dette sitter i, og blir sittende i lang tid etter konserten. Derfor blir dette en Sjostakovitsj-konsert som pendler mellom skjemt og alvor, mellom det lystelige og melankolske, alt sammenfattet i en symfoni. Det er ikke vanskelig å se at denne symfonien oppsummerer et helt komponistliv, ja, et helt liv under svært skiftende forhold. Fra ungdommelig revolusjonær entusiasme, til utrenskninger, krig, terror og til slutt et forsteinet gammelmannsregime.
Til og med tolvtonerekker, som Sjostakovitsj var beskjeftiget med i sine siste strykekvartetter, finner plass i denne symfonien.
Andrey Boreyko ledet konserten og hadde et fast grep om de skiftende, nesten diametralt forskjellighe fasene under framføringen av den femtende symfonien. Nesten Gergiev-lik i framtoningen viste han stor sikkerhet og evnet å pløye dypt i den dramatiske og melankolske siden av Sjostakovitsj.
