Sjostakovitsj: Sonata op. 134 for fiolin, slagverk og strykerensemble (arrangert av Michail Zinman), Sonata for bratsj og strykere op. 147 (arrangert av Vladimir Mendelssohn), Gidon Kremer – fiolin, Yuri Bashmet – bratsj, Andrei Pushkarev – slagverk, Kremerata Baltica
Deutsche Grammophon 477 6196
Det lå i kortene at innspillinger av arrangementene av hhv. fiolin- og bratsjsonaten ville komme i dette jubileumsåret for Sjostakovitsj. Å arrangere to av hans seneste kammerverk for et ensemble, ville være for fristende til å la bli liggende.
Originalt er dette inderlige og dypt bevegende verk. De er fra komponistens aller siste levetid, bratsjsonaten ble skrevet i 1975 på et tidspunkt da komponisten var preget av sykdom og fullført bare uker før hans død.
Fiolinsonaten er fra 1968 men også denne har de samme melankolske og inderlige dragene i seg. Begge verkene har derfor visse likheter i innhold. I formen følger de også begge mønsteret med langsomme yttersatser og mer livlig mellomsats.
Bratsjsonaten har også det lille særtrekket at i sistesatsen kommer Beethoven fram, en liten visitt til Måneskinnssonatens førstesats. Poenget med at dette var de aller siste taktene komponisten Sjostakovitsk´j fikk skrive i sitt liv og at han da siterer Beethoven, bringer oss til ærbødighet.
Til en stor grad har det lyktes i å beholde nærheten til det melankolske og inderlige i bratsjsonaten. Spillet er dempet men levende. Det gir oss en sterk følelse.
Fiolinsonaten er mer blandet. Gidon Kremer og hans kompanjonger i Kremerata Baltica har lagt til slagverk i denne versjonen. Det kler den absolutt, dessuten er slagverket dempet og tjener til å utfylle musikken og gjøre den rikere.
Uansett er denne CD’en innspilling som man ikke kommer utenom i dette Sjostakovitsj-året.
