Sjostakovitsj: Symfoni nr. 7 “Leningrad”-symfonien
Rotterdam Filharmoniskre orkester, dir.: Valery Gergiev Philips 470 845-2
Valery Gergiev har ikke vært av dem som har vært altfor mye på hugget når det gjelder Sjostakovitsj. Det har heller vært andre deler av den rikholdige russiske musikklitteraturen han har vært opptatt av.
Tilsynelatende, for han har også sitt orkester i Rotterdam som han er sjefsdirigent for. Og her holder han sin Sjostakovitsj-festival om høsten.
Med dette orkesteret har han gjort en innspilling av den syvende symfonien. Uten forkleinelse for nederlenderne er dette noe langt annet enn å høre Mariinskij-orkesteret i St. Petersburg. Det som slår en med denne innspillingen er at Gergievlegger lite programmatisk, ideologisk og idemessig i framføringen.
Her er det ren musikk, framført nesten så å si uten dramatikk og ytre fakter. For hvordan skal man egentlig tolke denne symfonien? Som en skrekkvisjon av de trampende nazistiske horder eller som en skrekkbeskrivelse av Stalins regime?
Her tolker historikerne det fritt. Bedre er det ikke blitt med den såkalte selvbiografien til komponisten, ført i pennen av Volkov. Han landet jo på den siste tolkningen, mens komponisten selv i sine levende dager hevdet det første der han gjorde tjeneste som brannsoldat i store deler av den 900 dagers beleiringen av hans fødeby Leningrad.
Men sikkert det at han hadde et nesten hat-kjærlighet forhold til regimet og Stalin. Og like sikkert er det at han var en av det forrige århundrets største komponister.
Og det er kanskje dette som Gergiev har festet seg mest med med denne tolkningen. Her er det musikken som spiller hovedrollen. Tolkningene får fritt overlates til andre.
De trampende nazihorders støvelmarsj blir som hviskende spøkelser i starten på den beskrivende førstesatsen, nesten uhørbart pizzicatto. Det er først når treblåserne kommer til at det blir tydelig smell i hæljernene. Og når strykerne setter til unisont kan vi føle noe av det dramatiske med musikken.
Det er ikke så mange innspillinger av denne symfonien på markedet for tiden. Vi må nesten helt tilbake til Mariss Jansons‘ innspilling med St. Petersburg-filharmonikerne, foretatt en søndag i Oslo Konserthus, for å finne en jevnbyrdig innspilling. Men her hevder Gergiev seg godt. I hvert fall er dette en anerledes innspilling.
