Einojuhani Rautavaara: Symfoni nr. 6 ‘Vincentiana’ (1992), Cellokonsert (1968)
Helsinki-filharmonikerne dir.: Max Pommer, Marko Ylönen – cello Ondine ODE 819-2
Når du først er blitt hekta på Rautavaara, er det ikke lett å komme unna. Hans musikk er fascinerende og appellerer til strenger av skjønnhet. Merkelig å tenke på at denne komponisten var en av banebryterne for den serielle retningen i finsk musikkliv for bare 35 år siden. For det er romantiker han er, en helstøpt søkende naturmystiker som forener naturklanger med kunstmusikken.
Den sjette symfonien baserer seg på tonemateriale fra operaen han skrev om Vincent van Gogh noen år tidligere. Det er likefullt en helstøpt symfoni i formen. Klangbildet er ekspressivt og minner endel om hans arktiske symfoni fra tyve år tilbake. Innslag av elektronikk og synthesizer er en dempet men viktig del av det totale tonebildet.
Det er et symfonisk verk som eier en lett tilgjengelighet i tonespråket. Sannsynligvis vil de som har sett eller hørt operaen (vi har det ikke) gjenkjenne mye av tonegangene her. Symfonien står på selvstendig grunn, ‘tonene begynte å leve sitt eget liv’, og det er naturlig å sammenlikne med Vaughan Williams eller Prokofievs mange symfonier som bygger på tonemateriale fra operaer og balletter.
Likefullt er symfonien en lettvekter i sammenlikning med den femte eller syvende – Angel of Light fra 1994. Dette ikke i negativ betydning, for man kan ikke mistenke komponisten for å gå på akkord med seg selv.
Av langt annen støpning er cellokonserten fra 1968. Dette er et gjennomført konsertant verk hvor soloinstrumentet hele veien ligger i forgrunnen. Tonespråket er nyromantisk og med denne konserten sa han definitivt farvel til serielle eksperimenter.
Fram til i dag har den vært Rautavaaras mest spilte konsert. Det er lett å høre hvorfor. Her får cellisten skikkelig anledning til å briljere og vise sitt virtuoseri.
Denne CD’en dokumenterer det finnene greidde – og ikke vi. Byggingen av den finske nasjonaloperaen for bare få år siden var resultatet av en langsiktig prosess som startet med bevisst satsing på finsk samtidsoperta og finske komponister. I denne prosessen er Rautavaara en sentral personlighet. Dermed blir denne CD’en et viktig apropos til vår hjemlige operadebatt.
