Johan Svendsen: Norske rapsodier nr. 3 og 4, Cellokonsert op. 7, Symfoni nr. 2 B-dur op. 15, Bergens Filharmoniske Orkester, dir.: Neeme Järvi, Truls Mørk – cello, Chandos CHAN 10711 innspilt aug. 2010 og aug. 2011
Det spørs om ikke norsk musikkhistorie etter hva vi har opplevd denne høsten må skrives betydelig om, om ikke annet når det gjelder Johan Svendsens verk.
Ikke før har vi fått opplevd at en ‘skjult norsk skatt‘ (dirigenten Eivind Gullberg-Jensens ord om fiolinkonserten) ble spilt for musikkpublikummet i Oslo før filharmonikerne i Bergen gir oss Johan Svendsens cellokonsert.
Her har vi altså i løpet av høsten fått oss to overraskende nesten ikke-spilte verk av Norges fremste symfoniker, nesten 150 år etter at de ble skrevet. Bare det alene er grunn nok til å sette et stort kryss i taket.
Cellokonserten ble skrevet omtrent samtidig med fiolinkonserten og den første symfonien, dvs. på slutten av Johan Svendsens studietid ved konservatoriet i Leipzig, og urframført av Gewandhausorkesteret i 1871. Verket har siden den tid ligget nærmest i skjul og sjeldent blitt framført. Grunnen er ganske enkel, det er ikke noe iøynefallende storverk som umiddelbart betar deg med sin friskhet og virtuose passasjer.
Men noe svakt verk er det absolutt ikke. Du trenger kanskje noen tid til å komme inn i det men etter å ha hørt det noen ganger kan du si at dette står omtrent jevnsides med den samtidige fiolinkonserten, overraskende, betagende og framfor alt vakkert.
Komponisten viser klarere med dette verket enn fiolinkonserten at han er sterkt inspirert av den samtidige senromantiske musikken, i første rekke Wagner som også ble en personlig venn av Johan Svendsens og som stilte opp som forlover i sin tid. Verker er holdt i lange linjer hvor celloen får anledning til å synge ut i klare toner og nesten endeløse fraseringer.
Her opppdager du styrken ved dette verket. Ingen hoppsasa og feiende melodier, men en stille innadvendt og melodiøs linje som tar deg mer og mer etterhvert som du får hørt verket. Det er også uten den tradisjonelle tredelingen av satsene. Det spilles i ett, men det er likefullt en klar deling i tre partier.
Denne andre Bergens-innspillingen av Johan Svendsen har flere perler: de norske rapsodiene nr. 3 og 4 og den andre symfonien. Dette er avgjort tungvektere i Johan Svendsens produksjon og den andre symfonien er et udiskutabelt storverk også i europeisk sammenheng.
Verkene har likheter med hverandre i og med at komponisten i symfonien gjør stor bruk av norske folketoner, scherzo-satsen er som en slags femte rapsodi. Rapsodiene nr. 3 og 4 er også iøynefallende sympatiske komposisjoner, og de er også mye spilt. Den fjerde rapsodien er noe større anlagt enn de tre foregående.
Bergens Filharmoniske Orkester har gjennom sine flotte CD-innspillinger de siste årene fått vist at det er et symfoniorkester i absolutt toppklasse. Bare den grunn alene at hele tre plateselskapet den siste tiden har gitt ut innspillinger med dem, sier en god del. På denne innspilllingen er det veteranen Neeme Järvi som fører taktstokken og Truls Mørk som gir celllokonserten den rette glød og varme.
