Mendelssohn: Symfoni nr. 3 a-moll (skotske), Beethoven: Symfoni nr. 5 (sjebne), Oslo-filharmonien dir.: Mariss Jansons, Oslo Konserthus 16.10.1998
Konsertene med Mariss Jansons‘ Mendelssohn og Beethoven har opplevd å være utsolgt for flere måneder siden. Så er da Mendelssohns tredje symfoni med benevnelsen ‘den skotske’ og Beethovens femte – sjebnesymfonien – klassikere i ordets rette betydning, ikke minst for siste verks vedkommende.
Man er på konsert i Oslo med et av verdens beste symfoniorkestre ledet av en av verdens mest etterspurte dirigenter og hører musikk som i høyeste grad er klassisk og populær i positiv betydning av ordet. Med andre ord: alle forutsetninger for en storartet opplevelse skulle være til stede.
Men var det det? Både ja og nei. Selvsagt var det stor musikk, spilt av et stort orkester ledet av en stor dirigent. Men hva så?
For meg var framføringen av Mendelssohns tredje symfoni ingen ny opplevelse. Jeg hadde på følelsen av at hverken orkester eller dirigent hadde noe nytt å tilføye verket. De ga oss ikke mer enn det vi har hørt før. Selvfølgelig bra, til dels fremragende spilt og klangen fra den fyldige strykerseksjonen var alldeles praktfull.
Men hvor var entusiasmen? Hvor var det lille ekstra som kunne løfte Mendelssohn opp fra det fremragende til det helt spesielle – slik vi forventer fra et orkester som allerede er på topp?
Det opplevde vi etter pause da orkester og dirigent gikk til oppgaven med en innstilling om at de ikke skulle gi oss nok en Beethovens femte: de skulle gi oss en opplevelse – og lyktes langt på vei.
Her hentet Mariss Jansons fram de kvaliteter han vet finnes hos dette orkesteret i ypperlig avstemming og med finslept presisjon. Bare den lille ekstra touché’en han ga paukene på sluttakkorden ga oss syn for at her skulle ikke Beethoven spilles som notene sto, her skulle det lille ekstra til.
Et fullpakket konserthus ga sjefsdirigenten langvarig og stående applaus. Og en orkesterleder som viser seg å kunne dele sin glede med orkester og publikum på denne måten – og la også andre ta æren – må kunne tåle den hjerteligste applaus.
Som også ble delt med orkesteret, konsertmester Stig Nilsson (to omfavnelser for åpen scene) og det bredeste smil sjefsdirigenten kan sette opp.
Man kan få ny anledning til å høre Beethovens femte med Mariss Jansons og Oslo-filharmonien lørdag om en uke. Denne gang under andre akkustiske forhold i Universitetets Aula. La oss håpe at det ikke blir et eneste ledig stolsete å se. For det er deprimerende å oppleve at hver tiende plass står ledig for en konsert som har vært utsolgt i åtte uker og med lange køer foran billettlukene for de som håpet på sjansebilletter.
Det er bra med faste abonnenter men det er verre for alle de som ønsket å være der men som ikke fikk anledning!
