Skriver I, karle?

Hvem glemmer vel ikke Per Aabels helstressa Vielgeschrey på Nationalthestrets scene i 1968? Forestillingen den gangen var en av hans store bravur-roller. Make til mas og høyt blodtrykk på et turtall langt over det hinsidige forekommer knapt på en teaterscene.

Grunnen til at vi trekker fram en oppsetning fra 40-50 år tilbake er at vi aldri har savnet Per Aabel mer enn etter å ha sett den første delen av årets Stundesløse på Amfi. Den geskjeftige og anmasende mannen som aldri har tid til noen ting og som egentlig aldri får gjort noe, er en herlig komisk skikkelse, like aktuell den gangen som nå.

Premiere Nationaltheatret 14.1.2016 Ludvig Holberg: Den stundesløse, med: Henrik Rafaelsen, Tone Mostraum, Andrine Sæther, Ågot Sendstad, Heidi Goldmann, Espen Alknes, Jonas Strand Gravli, Kyrre Hellum, Thorbjørn Harr og Mathias Halvorsen, Regi: Laurent Chétouane

Derfor skjønner vi i det hele tatt ikke hvorfor Nationaltheatret lot denne oppsetningen stå fram til premiere. Den skulle vært tatt av spilleplanen lenge før. For dette er hverken Den Stundesløse eller Holberg. Det er ikke komedie i det hele tatt. Instruktøren Laurent Chétouane har tydeligvis hatt intensjoner om å vise det latterlige i skuespillere som forsøker å spille komedie. Vi kalte ikke på smilet en eneste gang.

Når komedien på denne måten blir presset vekk gjenstår svært lite som fenger interessen. Vi skjønte etterhvert hvorfor skuespillerne rett og slett mumlet sine replikker i forsøket på å spille Holbergs komedie. Morsomt var det ikke.

Til alt overmål legger instruktøren inn et flygel sentralt på scenen hvor en pianist spiller snutter av Haydn, Mozart og Bach. Men bare i korte glimt, anslagene til Mozarts fantasi blir eksempelvis kvelt etter et par takter. Dette irriterer mer og mer. Scenebildet og kostymene er ordnet som rusk-rask til en sceneprøve, uten illusjon til noe som helst. Vi merket også tydelig hvordan skuespillerne opptrådte uten overbevisning og indre kraft. Kommunikasjonen med instruktøren måtte tydeligvis ha vært på et bunnmål. Noen slet også kraftig med teksten og fikk høylydt hjelp av suffløren.

Nei, dette orket vi til slutt ikke.

Vi gikk i pausen. Vi var ikke helt alene om det.