Det spørs om ikke denne konserten blir det eneste minuspoenget ved årets kammermusikkfestival. For forventningene til dette ensemblet var ikke små – og skuffelsen ble desto større. |
Det skyldes neppe musikernes kvaliteter eller selve musikken. For i ekstranummeret – en slags napolitansk hurramegrundtvise av Donizetti – fikk de vist sin varmblodighet og hva som bor i ensemblet.
Da løftet det seg i Akershus festnings store hall og vi fikk oppleve noen minutter med det vi var kommet for å høre, italiensk musikk framført av italienske musikere med varme og humør.
Men det må være lokalet og dets manglende, nært sagt middelalderske, ventilasjonssystem som ødela konserten for oss. Vi merket det allerede i de første musikkstykkene, det låt merkelig surt fra så å si alle strykerinstrumenter. Infernalsk stemming mellomnumrene hjalp ikke annet enn å forstyrre konserten. Det gikk fort på humøret løs – ikke minst for musikerne. Selv et helikopter blandet seg opp i ulyden – og kunne man ikke sørge for høyne slike motorlyder et kvart toneleie til enstrøkne sådanne?
Vi skjønner musikerne altfor godt. Å komme fra Napoli for en konsert i det høye nord og oppleve slikt må ta på humøret. Ute var det 14-15 høstgrader, ingen kveldssol og forholdene skulle normalt ligge til rette. Men for musikere som sikkert var vandt med å spille til temperaturer langt over det dobbelte, gikk den varme fuktigheten i Olav V’s sal på instrumentene løs.
Ekstra ille er det å tenke på at musikkhistorisk spilte man i en sal som for århundrer siden kanskje hadde en luttspillende John Dowland her eller for tre hundre år siden opplevde Gluck og hans operakompani.
Vi skjønner godt en fektende Susanna Pescettisom så helt åpenbart mistet humøret, og mot fuktighetens innvirkning på treverk hjelper fekting lite, da må tilføyes at hun gjorde seg utmerket i profil.
Sangerinnen Patrizia Porzio gjorde så langt vi kunne høre en utmerket jobb, hennes stemmebånd maktet bedre de klimatiske forholdene enn treverket i instrumentene.
