Tom Holland: Rubicon – Romerrepublikkens triumf og tragedie, Gyldendal norsk forlag 2006 307 s.
En bok i popularisert form om den gamle Romerrepublikkens endelikt i årene like før vår tidsregnings begynnelse kunne være viktig og interessant stoff. Roma er tross alt det første store verdensriket i historien, rettere sagt i vår vestlige sivilisasjon, det grunnla institusjoner og et rettsvesen som har vært grunnleggende helt opp til våre dager. Begreper fra den romerske styreformen går igjen i mange i land i dag. Det var også den første store republikken i den vestlig sivilisasjon.
Vi har derfor mye å lære av historien for vår egen del. Ikke minst fordi vi har hatt en ikke så ulik situasjon i verden i dag, etter 1990 forlot den også likevekten i Romas to-styringsprinsipp. I dag er det bare en supermakt igjen. Det er ikke bare Al Quaida som hevder at den har brukket ryggen, også framtidsforskere som John Galtung hevder at vi i dag allerede ser slutten på det store verdensimperium som oppsto etter 1945. Han gir det 20 år til men innrømmer at aksellerasjonen ned til sin desimering og oppløsing skjer raskere med folk som Bush ved roret.
Hvor kaotisk verdensbildet enn er, dreier det seg i grunnen ikke om annet enn det som var de grunnleggende drivkrefter for to tusen år siden. Makt etter rikdom og personlige posisjoner alt etter rikdommens størrelse er den gang som nå det avgjørende. I dag helliggjøres det og gis nærmest personlige egnskaper i form av å snakke om markedet nærmest som person. Snakk med en finansmann eller eiendomsmekler og du forstår raskt at utviklingen etter de gamle romerne ikke har vært så stor på to tusen år.
Derfor er det totalt skuffende å oppleve at et norsk forlag oversetter og utgir en så slett bok om republikkens siste dager før det ble et slags keiserdømme og den flere hundre år Pax Romana inntraff. En ting er at man kunne gi seg litt bedre tid på korrekturen, en annen ting er at oversettelsen heller ikke alltid er helt på høyden.
Men dette er bagateller for forfatterens måte å beskrive den gamle republikken på holder kanskje for enkelte engelske kretser. Men i resten av verden har vi for langt over femti år siden gått vekk fra den konservative betrakningsmåten om at historie er avhengig av folks gode eller dårlige personlige egenskaper.
Det blir historie med adjektiver og derfor ganske uvanlig å lese i dag for de som tross alt har noen år på universitetet eler skole bak seg. Verdenslitteraturen kan øse av sin kanskje rikeste epoke nettopp i disse årene før vår tidsregning begynte. Den er spekket av dramatiske begivenheter. Jeg ville heller anbefale en tur til Stratford-upon-Avon og se en av de Shakespeare’s historiske dramaer som omhandler denne tiden og som nå oppføres der. Vi har flere å velge mellom, Julis Cæsar og Kleopatra og Antonius eksempelvis. Fordelen er selvsagt at The Bard evnet å skapte store dramaer og personskildringer rundt disse historiske begivenhetene. Selv om han ikke gjør pretensjon av å skrive historisk korrekt.
Det jeg savner i disse bøkene er det lille om økonomi, produksjonsforhold og derav hvilke drivkrefter som drev samfunnet og borgerne. Jeg tror ikke noe på at det er dyder som triumf, ære, fromhet, ære og plikt som drev det romerske samfunnet. Like lite som det er president Bush‘ innerste tanker når det gjelder engasjementet i Irak. Fernisset kan aldri forklare grunnmuren.
Romerriket var helt fra starten av et slavesamfunn. Det var slavene som sto for produktiviten ute på jordene. Rikdom ble hentet inn, eller ranet, fra provinsene omkring Middelhavet. Gresk kultur og filosofi ble da som nå ansett som attråverdig. Men alt dette står det lite om.
Unytting, lang og tung lesing.
