Skytteren

Jon Michelet: En sjøens helt – skytteren, Oktober forlag 2013, 604 s.

Jon Michelets bøker om skogsmatrosen, Rena-gutten som sto til sjøs under verdenskrigen, ser ut til å bli den flotte kronen på Jon Michelets lange og store forfatterskap. Fjorårets bok, den første, ble forrige høsts store bestselger av samtlige bokutgivelser i Norge dette året og årets bok – Skytteren – ligger på ingen måte tilbake for den første. Bare med den forskjellen at her er personene ennå mer originale, historiene mer ramsalte og replikkene smeller desto saftigere i mellom skottene.

Forfatteren har fått stor hjelp til sine mange historier og persontegninger. Etter fjorårets utgivelse har en stor mengde mennesker kontaktet forfatteren med sine historier og sine minner. Jon Michelet er blitt et talerør for et stort antall mennesker (og deres etterlatte) som satte livet i fare på konvoiene over Artlanteren under den andre verdenskrig og som på den måten kanskje ytte et av de viktigste bidrag til at Europa – og verden – ikke fortsatt står under svastikaens fane.

Desto nedrigere blir det å konstatere hvordan de ble behandlet etter krigen. Men den historien tar etterfølgende bind seg av i fortellingen. Alt tyder på at det blir mer enn de varslete tre bind om unggutten fra Rena. I bind to finner vi så mye å fortelle om at handlingen bare forflytter seg få måneder, fra rekonvalensentopphold på Island etter torpederingen sent 1940 til vårmånedene 1941. Det ligger i kortene at det kanskje også blir et bind fire om ikke annet.

Det er fabelaktig skrivekunst og en spennende historie Michelet står for. Han går rett inn i folkesjela med å fortelle dette. Sjøen har alltid stått oss nære og sjøens folk har i alle tider vært knyttet til eventyr og utferdstrang. Dessuten stikker den blodige uretten som ble begått mot krigsseilerne dypt. Det kjennes mer enn rettferdig at en godt skrivefør mann nå gjør sitt til å rette opp noe av dette.

Jon Michelet har ikke bare benyttet seg av alle de kildene som er stilt til rådighet for ham. Han har også et helt liv som sjømann og bryggearbeider samt sin lange erfaring som journalist, redaktør og ikke minst spenningsforfatter å gjøre nytte av. Alt dette utkrystalliserer seg i bøkene om skogsmatrosen. Han har ikke bare skapt er fenomenalt monument på sitt lange og store forfatterskap, bøkene kommer også til å innta en viktig plass for all tid i norsk litteraturhistorie. Dísse bøkene gir oss også sterke tankevekkere.

I tankfarten på et nytt skip oppleves den ene dramatiske situasjonen etter den andre. Vi er med på noen turer over blåmyra. Det er ikke bare ubåter og fiendtlige lommeslagskip, ikke minst miner, som lurer og skaper situasjoner. Også været skaper dramatikk. Innimellom alt dette beskriver Jon Michelet et miljø på tankbåten som du rett og slett frydes ved. Det daglige livet med alle sine sterke replikker og originale typer skaper en fargepallett uten like i norsk litteratur. Og ikke bare til sjøs, vi møter også landlivet, i Liverpool og på den andre siden av Atlanteren med alle de historiene og typene som følger med. En kjærlighetshistorie i all dydelighet er også flettet inn.

Denne gangen blir skogsmatrosen utnevnt til skytter og står for en del fulltreffere, både mot tyske fly og portugisiske oppsynsskip. Også i persontegningen er Jon Michelet flerfoldig. Han har greidd å skape et persongalleri som gjengir krigens mange sider på et utrolig levende vis. Om du ikke akkurat får servert krigshistorien fra motpartens side, får du lagt på bordet alle de forskjellige uenighetene og motforestillignene som var til stede. Også blandt nordmenn. Selv midt ute på blåmyra sittende på en lett antennelig bensinlast og hissige ‘ulver’, ubåter under vann, sitter helten og drømmer om at det kanskje ville være best om Hitler og Quisling likevel vant slik at han kunne komme hjem til sitt kjære Østerdalen!

Først og fremst er det det levende språket, typene og den frodige fortellerstilen som gjør dette til store bøker. Vi gleder oss allerede til neste bind!