Slapp Stravinskij

Stravinskij: Vårofferet, Pulcinella*
Berliner-filharmonikerne, dir.: Bernard Haitink
Olga Borodina* – mezzo, John Mark Ainsley* – tenor, Ildebrando d’Archangelo – bass  Philips 446 698-2

Hva forventer vi av en ny innspilling med Vårofferet – gjort av verdens antatt beste symfoniorkester? Får vi den råskap og inferno av bestialsk lyd og rytme som dette århundrets mest skandaleomsuste og revolusjonære verk fortjener?

Med andre ord: hvor er djevelskapen?

Det er mulig Philips har sluppet denne innspillingen i det øyeblikk de trodde var det rette: da en hel musikkverden ville solidarisere seg med Bernard Haitink som for knappe uker siden sa opp sin stilling som musikksjef ved Covent Garden i protest.

I så fall er kanskje timingen den rette. For jeg må innrømme at det føles sterkt når den siste betydelige kunstnerpersonligheten i et av verdens fremste operahus har sagt takk for seg – og selvfølgelig ville jeg av denne grunn plukke opp CD’en, attpåtil når den også er en nynspilling med Berlinerfilharmonikerne.

Det er grunner til at opptakene fra 1995 er blitt liggende i tre år. Og disse grunnene gjør denne innspillingen like slapp og kunstnerisk impotent som den britiske kulturministeren Chris Smiths visjoner om operakunsten på de britiske øyer. 

For her er det lite råskap å spore. Man merker ikke den fortettede primitivisme i rytmikken. Stravinskijs musikalske erupsjoner blir som småfis å regne i forhold til hva vi har hørt før – av samme orkesteret.

Haitink makter ikke å forløse den ville og uforferdete galskapen som ligger i musikken. Det blir for pent, og av og til låter det heller ikke slik det burde.

Det er et forhold som den tørre akustikken i Philharmonie i Berlin må ta på sin kappe.

Selvfølgelig er det ingen dårlig innspilling, det hadde vel hverken eller plateselskap hatt nerver til å slippe. Men i forhold til hva slike kapasiteter normalt er i stand til, er ikke resultatet noe å rope hurra for.

Sagt med andre ord: hadde den vært gjort av andre – la oss si Bergens-filharmonien – ville den vært sensasjonell. Det er også øyeblikk i denne framføringen hvor vi aner hva slags bloddampende helvete av musikk dette er.

Det finnes et spor til som gjør kjøpet nesten verdt i seg selv: en strålende Olga Borodina i Pergolesi-Stravinskijs Pulcinella som nesten helt får oss til å glemme faenskapen vi ikke fikk oppleve. 

I Pulcinella er man pent tilbake til barokkens trygge verden. Her trives musikere, dirigent og solister på en måte som yter dem full rettferdighet. Mye skyldes det at uttrykket tones ned fra Stravinskijs voldsomme erupsjoner anno 1910 til Pergolesis italienske eleganse. Stravinskijs arrangementer som han har utvidet såpass at han mener å stå inne for en selvstendig skapende komposisjon, får et lekende preg som særlig de tre sangsolistene med en opplagt Olga Borodina i spissen gjerne er med å bestemme.