Edvard Hoem: Slåttekar i himmelen, Oktober 2014, 452 s.
Hoems bok av i år er hans første roman på mange år. Vi antar at dette stoffet har ligget i ham lenge, og dette har han tatt seg god tid til å arbeide med. Det er sin egen familie han skildrer, eller rettere, hans forfedre, familien hans i siste del av 1800-tallet.
I sentrum for skildringen står slåttekaren, som han ikke legger skjul på er hans egen olderfar. Underveis i handlingen snubler vi bort i navn på steder og personer som vekker referanser til forfatteren.
Han har bare brukt oldefaren som fysisk person samt noen få av de fortellingene og historiene om ham han har fått høre av sin far og bestefar. Likesom den andre delen av boka, emigreringen av store deler av slekta til Amerika og fortellingen om Gjertine Eriksdotter, har han fritt diktet rundt faktiske personer og begivenheter, som han sier om olderfaren, av «lyset over Molde og vinden som rusker i håret».
Dermed setter han tonen for denne boka. Det er en flott skildring av mennesker i enkle kår på 1800-tallets siste tiår, om deres strev for utkommet og det daglige brød. I kontrast står landet på den andre siden av havet, men heller ikke denne tilværelsen viser seg å være helt uten problemer.
Edvard Hoem fargelegger sin skildring med brede og inngående beskrivelser av livet for småkårsfolk i gressliene ved Molde og senere på de store slettene i Midt-Vesten. Det er en stor roman og du fengsles av det som utvilsomt er forfatterens eget engasjement i å skildre slekta slik den kanskje var.
