Henning Mankell: Den urolige mannen, Gyldendall 2009, 491 s.
Med denne boka setter Henning Mankell sluttstrek for fortellingene om Sverige kanskje mest populære krim-helt, den sedate Kurt Wallander fra Skåne. Bøkene om ham gjorde at Mankell fikk sitt gjennombrudd som forfatter tidlig på 1990-tallet. Wallander-bøkene er senere blitt oversatt til nærmere 40 språk og filmet og laget TV-serier over. Mankells mestergrep er at han skriver ikke hyperspennende action med voldsomme biljakter. Snarere er Wallander en helt alminnelig person med alle sine feil og mangler. Sånn sett er han litt deg og meg, vi har ikke vanskeligheter med å kjenne oss igjen i ham.
I denne siste romanen står Kurt Wallander på terskelen til å pensjonere seg. Han er blitt en gammel mann og plages av uforklarlig hukommelsessvikt og tap av konsentrasjon. Til slutt glir han inn i den evige tåken av Alzheimer.
Men før vi kommer så langt har han nok en sak å løse. Et eldre ektepar er forsvunnet. Han er gammel marineoffiser, hun tysk-lærer og sporene peker mot den kalde krigens år med ubåt-besøk fra fremmede makter i Sveriges skjærgård. Mankell spinner en historie som omfatter store deler av Sveriges nyere historie. Samtidig gjør han et poeng av at dern kalde krigen ikke opphørte med murens fall og oppløsingen av Sovjet for tyve år siden. Den bare fortsetter under et annet dekke men med de samme virkemidlene.
Det er ingen tradisjonell krim vi har foran oss. Heller ingen spennings- eller spion-fortelling i den betydning vi er vandt til. Underveis dreier boka seg faktisk like mye om Kurt Wallander, hans forhold til sin datter og hans undring og melankoli over at alderen tar sin rett.
Dermed blir denne 500-siders boka langt mer enn en krim-fortelling. Det blir en bok hvor du faktisk i lange perioder engasjeres av langt andre ting enn akkurat krim-intrigen.
Sverige mest leste forfatter har levert et mesterverk som er et verdig monument som avslutning av bøkene om Wallander.
