Oslo Konserthus 15.4.1999: Ragnar Søderlind: Livets dans (urframf.), Beethoven: Symfoni nr. 8, Richard Strauss: Tod und Verklärung, Liszt: Les Preludes
Oslo-filharmonien, dir.: Mariss Jansons
Ragnar Søderlinds nye orkesterverk er et bestillingsoppdrag fra Oslo-filharmonien. Men egentlig bygger det på ballett-musikken han skrev for Den Norske Opera over bilder av Munch, som var tenkt å ha premiere under OL på Lillehammer. Han understreker imidlertid at slik verket slik det framstår er det ‘nytt’. Ballettmusikken er mer enn tre ganger så lang. Dette tonediktet tar utgangspunkt i Munchs tre kvinneskikkelser på broen (i Åsgårdstrand), den hvite, røde og svarte.
Til rent orkesterverk å være er det langt, innpå halvtimen. Det er altfor tydelig at det er balletten som er utgangspunktet. Det skulle vært strammet atskillig mer til enn den versjonen det nå har fått. Han blir likesom aldri ferdig med ideene sine, de gjentas og gjentas inntil det kjedsommelige. Selv om det er mange partier med vakker musikk – vi likte særlig de danseliknende seksjonene – blir det for mye når den samme sekvensen gjentas både en og to og flere ganger.
Han kaller det et symfonisk dikt, og sånn sett står det godt til de øvrige verkene på konserten, de to kjente symfoniske diktrene av henholdsvis Richard Strauss – Tod und Verklärung – og Franz Liszt – Les Preludes – ble framført sammen med Beethovens åttende symfoni.
For et orkester av Oslo-filharmoniens klasse må det være lov å ha enkelte dager hvor alt ikke er like bra. Kanskje har kombinasjonen Mariss Jansons/Oslofilharmonien skjemmet oss ut med konserter av nesten overjordisk kvalitet. I går ble det mer på det jevne. Beethoven ble framført bra, men uten den ekstra spissen. Richard Strauss og Franz Liszt skulle være kjentere terreng, men også her savnet vi det lille ekstra trøkket. Har vektleggingen på en mer klassisk profil svekket orkesteret? Har de spilt for mye Brahms i det siste?
Mobiltelefonen som ringte midt under Söderlinds urframføring ble kringkastet på direkten over p2. Slik fikk det ganske land syn for at Oslo-publikummet heller ikke er verdens mest dannete. Ved siden av den utålelige harkingen og hostingen eier det gode borgerskap noen stygge uvaner. Slikt ville aldri skjedd i Grieg-hallen, vil bergenserne nå triumferende si.
De har faktisk helt rett.
