Elias Khoury: Solens port, Aschehoug 2004 736 s.
Det oppsiktsvekkende ved denne mursteinen av en bok er grepet forfatteren har brukt. Hans innfallsvinkel er ikke en hel episk fortelling. Det er snarere masse fortellinger som fritt er føyd sammen.
Boken har vakt stor oppsikt som skildring av palestinernes liv og nære historie. Den skal nå filmes.
En palestinsk motstandskjempe ligger i koma på sykehus. Bokens forteller, som alle kaller lege men som egentlig ikke er annet enn en kinesisk barfotlege med et par måneders kurs bak seg, mener at det beste han gjør er å fortelle historier til ham for på den måten og få ham tilbake til livet.
Historiene følger ingen andre mønstre enn at de spenner over de siste tiårs historie. Det er levende historie som skildres. Forfatteren bruker dette grepet for på den måten å gi et bredt og omfattende bilde av palestinernes kamp. Vi kommer også nærmere enkeltpersonene på denne måten. Kvinnene står sterkt i skildringen.
Mange av historiene finner sted i flyktningeleiren Shatilla i Libanon. En beskrivelse av redslene under massakrene med de summende fluene får vi selvsagt. Men sterkest inntrykk på meg gjorde skildringen av de franske solidaritetsteaterfolkene som kom på besøk for å lage et teaterstykke om palestinernes kamp. Her ligger skildringen ukompromissløst på palestinernes side. Jeg følte hvordan den rammet sterkt.
Det er en drøy bok å komme gjennom i den forstand at det er mange sider. Til forlaget kunne det være en ide å trykke et kart over området, i hvert fall med de stedsnavnene som er nevnt.
Men dette er plukk. For boka er uvanlig rik. En viktig skildring av palestinernes kamp.
