Kristina Ohlsson: Englevaktene, Gyldendal forlag 2012, 528 s.
Kristina Ohlsson har med denne boka gitt oss en solid krim. Personskildringene hennes er dyptpløyende og gode. Hun lager et plot hvor flere tilsynelatende handlingsforløp løper side om side med hovedhistorien og det hele løses opp i en avslutning uten for mye action og knall-ball.
Særlig likte jeg hennes grep med å kommentere og delvis forskuttere handlingsforløpet gjennom innskutte korte kapitler hvor hovedpersoners tanker kommer til uttrykk eller fra avhør foretatt langt etter at handlingen er over. Dessuten er persontegningen overbevisende. Menneskene vi møter er på ingen måte noen flate karrikaturer. Selv i politiet er det mennesker av kjøtt og blod.
At hun lager skikkelser som på ingen måte er perfekte men er lik deg og meg med sine mangler og feil, er en stor styrke ved boka.
Et partert lik av en ung kvinne finnes i en park i Stockholm. Etterhvert graver man opp et lik til, som må ha ligget der atskilllige år. Historien har et omfang som går tilbake flere tiår.
Jeg likte svært godt den bredt anlagte intrigen. Noe faller mindre heldig ut, som i dramatiseringen av de forskjellige begivenhetene. Men dette er småplukk for du kan ikke annet enn å like krim-bøker som dette, at det går an å skrive spenningsbøker uten heseblesende biljakter!
Kristna Ohlsson er et nytt krim-navn vi bør merke oss først som sist.
