Solstråle

Den Norske Opera & Ballett Bjørvika 2.10.2010 W. A. Mozart: Ouverture til La Clemenza di Tito K.621, Klaverkonsert nr. 24 i c-moll K. 491, Mahler: Symfoni nr. 4 i G-dur, Operaorkesteret, John Helmer Fiore – dirigent, Klaver: Olli Mustonen, Sopran: Marita Sølberg

Som en solstråle sørget hun for at det i hvert fall ble litt lys og varme i Bjørvika denne sure høstlørdagen. Hun gled inn fra fra det skyggefullte prosenniet i konsertens siste minutter og gjorde sitt til at en ellers trøtt konsertkveld i hvert fall fikk noen glimt av farge og liv på slutten. Det vil si, lysglimtene kom allerede noen takter tidligere da Operaens orkester trådte til med en orkester-tutti som ga litt liv og bevegelse til det som til da hadde vært en dau og kjedelig kveld. Rett og slett daff. Kongelig besøk i salen til tross.

Marita Sølberg var den som strålte opp på denne konserten der hun framførte Mahlers noe naive tekst om hva et barn kan forestille seg av de himmelske gleder – mat, frukt og dans. Hun var rett og slett herlig. Stemmen hennes bar godt over Mahlers orkesterklang og hennes uttrykk og framføring fikk den rette stemning av troskyldighet over seg. Vi frydes hver gang vi hører henne, hun er i ferd med å utvikle seg til noe riktig stort!

Men utenom dette var det en heller kjedelig og daff kveld. Orkesterets søvndyssenhet og dirigentens manglende entusiasme må ta hver sin del skylden.

Vi skal ikke underslå det faktum at vi kanskje er kraftig bortskjemte på både å oppleve orkestermusikk i verdensklasse og høre Mozart spilt på en feiende frisk måte. Kontrastene til Oslo-filharmonien samt Leif Ove Andsnes og Det Norske Kammerorkester blir altfor store i forhold til det vi opplevde i går. Faktisk var det ikke så forferdelig lenge siden vi opplevde Leif Ove Andsnes og Det Norske Kammerorkester i Mozarts c-moll konsert akkurar her i denne salen. Da opplevde vi ungdommelig entusiasme, friskhet og pågåendehet fra et ensemble som noen dager etter satte Albert Hall i London på ende og fikk de største superlativene i engelske aviser.

Ta da også med at vi syntes at Olli Mustonens Mozart var noe merkelig på konserten i går. Men her må vi kanskje skylde på at våre sanser ennå var altfor sterkt påvirket av de norske ungdommene (og én nederlandsk) vi opplevde her i operaen bare for noen uker siden. Oppspillene hans ble noe flyktig og følgelig urytmisk, Mozart måtte da mene noe med buene sine som han danderte rundt i riktig rokokko-stil?

Hva må gjøres med et operaorkester for å få opp humøret og spiriten? Åpenbart trengs det mer festmusikk, mer løyer og løssloppenhet. Inn med kraftige doser av Rossini, Tsjaikovskij og Sjostakovitsj! Vi har behov for en vitamininnsprøyting!!