Witold Lutoslawski: Preludes and Fugue for 13 solo strings (1972), Five Songs to poems by Mazimiera Illakowicz (1956-58), Chain I for 14 instruments (1983), Chantefleur et Chantefables to poems by Robert Desnos (1989-1990)
Solveig Kringlebotn – sopran,Det Norske Kammerorkester dir.: Daniel Harding Virgin Classics 7243 5 45275 2 4
Endelig er den her – den definitive Kringlebotn-CD’en med musikken som definitivt åpnet for hennes internasjonale karriere: Lutoslawskis barnefabler Chantefleur et Chantefables.
Dette verker urframførte hun i 1991 i selveste Albert Hall med komponisten som dirigent på Proms-konsertene, direkte TV-overført og med masse styr og presse rundt. Slikt kunne det være som i eventyret, for det er ikke enhver lyslokket ung sopran fra Norge gitt å få oppgaven og urframføre et nytt verk av et av dette århundrets store komponister.
Vi skjønner godt hvorfor den da sterkt aldrende Lutoslawski ønsket en sangerinne som Solveig Kringlebotn til å synge dette verket. Som hun sier i dagens intervju med Kulturspeilet, hørte han henne på en konsert i Warsjawa – og bestemte seg for å skrive denne musikken til henne. Tekstene er av Robert Desnos, og er barneliknende fabler.
Dette er svært krevende musikk. Som vi husker fra konserten i Aulaen for to år siden, slet hun med forkjølelse disse dagene. Opptaket fant sted i Lommedalen kirke umiddelbart etter.
Derfor er dette imponerende sangmessig og teknisk. Sangene beveger seg over hele registeret, av og til nær Gespräch-sang og med store krav til forskjellig uttrykk. Kanskje kan vi merke en aldri så liten glipp et sted, men dette kan på ingen måte ta luven av hennes sanglige prestasjon.
Denne CD’en er like mye Det Norske Kammerorkester og den da knapt tyve år gamle Daniel Harding. De framfører Lutoslawskis preludier og fuge fra 1972 og hans Chain I fra 1983.
Dette er heller ikke taffel-musikk, for å si det slik. Begge verkene har preg av å være skrevet for soloinstrumenter og de norske musikerne kommer imponerende bra fra oppgaven.
En tredobbelt velkommen CD-innspilling. Lutoslawski er blitt æret med en representativ CD med noe av det beste han har skrevet. Solveig Kringlebotn har endelig fått spilt inn det verket som er skrevet for henne og som gjorde henne berømt. Og til slutt er det Det Norske Kammerorkester som her får vist seg fram i noe langt annen enn Grieg og Haydn.
Krevende musikk, javel. Men det er slik det skal være. Det er musikk som pirrer, vekker nysgjerrighet – og som er original tvers igjennom.
Og dermed får også Solveig Kringlebotn vist seg fram fra en langt annen og mer seriøs side enn hva vi har vært forvendt med til nå. Det fortjener hun.
