Henne stemme er honningmyk. Den er som fløyel. Vakkert smyger den seg inn mot deg, inn i deg og legger seg der behagelig.
Men det er også noe mer. Plutselig kan det hogge illevarslende til. Som lava. Glødende lava. Intenst, sterkt, altutslettende.
Oslo Konserthus 15.3.2018: Joseph Haydn: Symfoni nr. 45, «Avskjedssymfonien», Richard Strauss: Tod und Verklärung, Richard Strauss: Vier letzte Lieder, Oslo-filharmonien, Vasily Petrenko – dirigent, Lise Davidsen – sopran
Dette er en sangopplevelse med Lise Davidsen og Richard Strauss. Ytterpunktene kan være store, det som ligger skjult i de myke tonegangene kan være eruptive ladninger.
Det er ikke lenge siden sist vi opplevde henne fra dette podiet. Den gangen var det orkestersanger av Richard Strauss hun framførte. Denne gangen går hun løs på selveste Vier letzte Lieder – de Fire Siste Sangene – det siste komponistens skrev. Men også hans mest intense, selve kroningen av hans store sangkunst. I den siste sangen Abendrot (kveldsskumring) er siste verselinje «er dette døden?…» Det besvares ikke i teksten men i stedet spiller orkesteret en frase fra Tod und Verklärung som et slags svar.
Det er en ikke ubetydelig symbolikk i framføringen av dette verket. Kirsten Flagstad urframførte disse sangene i Albert Hall i 1949. Komponisten Richard Strauss tilegnet dem også henne. Kirsten Flagstad var en av 1900-tallets aller største stemmer. Hun er utvilsomt den fremste sangerinnen Norge noengang har hatt.
Lise Davidsen framstår i dag som et stjernenavn. I løpet av noen få år har hun gjort internasjonal furore og markert seg svært sterkt. Hvis det er noen som skal ta opp arven etter Kirsten Flagstad er det nettopp henne.
Vi skrev etter den forrige konserten hennes at Richard Strauss er som skapt for stemmen hennes. Her får hun rik anledning til å folde seg ut i mektige toneganger.
Konserten bød også på et annet Richard Strauss-verk, hans symfoniske dikt Tod und Verklärung fra 1889. Det skal skildre en døende mann som ser tilbake på livet sitt.
Konserten startet med et friskt Haydn-verk, hans «Avskjedssymfoni» der musikerne – og dirigenten – en etter en forlater podiet så det til slutt er bare to igjen. En artighet som fra Haydns side var ment som et pek forat musikerne skulle få mer fri til å se sine familier.
En stor konsert!
