Universitetets aula 11.2.2005 Vinternattfestival Xenakis: Aurora, Mozart: Klaverkonsert nr. 17 G-dur K453, Haydn: Symfoni nr. 45 i fiss-moll “avskjedssymfonien”, Leif Ove Andsnes – klaver, Terje Tønnesen – leder
Det var en konsert av ytterst store kontraster. Jeg kan aldri huske å ha opplevd en konsert med klassisk musikk hvor ytterpunktene så til de grader slo deg i bakken. Takk og pris for at det midt inne i sviktende lysanlegg og aggressive skjærende dissonanser fantes en juvel.
Leif Ove Andsness utøvelse av G-durkonserten K453 var så tvers igjennom glitrende at vi nok en gang må bruke salige magister Medbøes ord fra her i Aulaen en gang på 60-tallet: ‘Mozart klaverkonserter er som et glass perlende funklende rødvin’.
Dette er den fjerde klaverkonserten vi hører med konstellasjonen Andsnes/Det Norske Kammerorkester. Det er blitt det ene høydepunktet etter det andre, uansett om det er på CD eller konsert. Tidsmessig ligger denne konserten nær CD-suksessen med B-dur konserten. Men den er likevel klare forskjeller. For også i seg selv har denne konserten store kontraster. Plutselig skjærer komponisten over i moll og i annensatsen gis det rom for solistiske og spenstige grep som en dyktig utøver vet å ta grep om.
For at Leif Ove Andsnes har grep om det han gjør skal det ikke herske noen som helst tvil om. Han er klart Norges fremste utøver for tiden og et kulturelt trekkplaster av rang. Dette vitner den økende populariteten han har fått i USA om. Som en av få utøvere gjennomfører han i år omfattende konsertrunder i Carnegie Hall.
Men det er ikke bare som utøver, også som orkesterleder imponerer han. Som i Mozart-konsertene vi har hørt ham med Det Norske Kammerorkester tidligere setter han seg i front mot orkesteret og leder orkesteret fra klaveret. Selv om publikum blir sittende med ryggen til er det nok av magi i framførelsen til at vi blir totalt henført.
Som i går. Applausen ville ikke gi seg og orkester og utøver var nødt til å gjenta sistesatsen som ekstranummer.
Dt er en annen ting som slo meg i går: kontrasten mellom greske Xenakis vanvittige aggressive dissonanser og Andsnes‘ perlende Mozart-spill. Det var som å komme til en helt annen planet, bryte overflaten, plutselig var vår vanvittige verden av galskap blitt en verden av herlige juveler, av funklende rødvin, av ro og kjærlighet. Man behøvde ikke dette grepet for å få dette til. Det hadde fungert i seg selv.
For Xenakis’ verk for 12 strykere var noe som grep fatt i helt andre strenger enn Mozart. Lykkeligvis tar de det ikke med på den over ukeslange turneen de nå skal på til Asia. Dermed ikke sagt at Xenakis er uinteressant. Han har helt siden 60-tallet tilhørt en av undertegnedes favoritter. I dette verket er det særlig spennet i det store uttrykket som fascinerer, kaskadene av tette nesten desperate dissonanser som kastes mot deg. Det er et verk som stiller store krav til nærvær, presisjon og ikke minst teknikk hos utøverne.
Men sammenliknet med det som kom senere på programmet er dette en helt annen verden, en helt annen planet, en helt annen dimensjon. Det er fascinerende i seg selv, men for å være ærlig, tilhører neppe Aulaen i selskap med Andsnes og Mozart.
Konserten ble avsluttet med Haydns avskjedssymfoni. Effekten med at musikerne en for en pakker sammen sine noter og instrumenter og forlater podiet til bare førstefiolinisten og en annen medmusikant sitter tilbake, er morsom og spennende. Vi kunne tenke oss hvilken effekt den måtte ha for snart 250 år siden da man slukket sine stearinlys et for et og konsertmesteren – komponisten Haydn – satt alene igjen med et enkelt stearinlys. Dette måtte vi tenke oss til hjelp fordi det elektriske lysanlegget viste seg å svikte katastrofalt i går. I stedet for neddemping skjedde et brått kast midtveis i performancen.
Illusjonsddrepende var det. I og med at det var rigget til fire lyskasterstativer rundt podiet antar vi at orkesteret skal ha med seg dette utstyret på sin Asia-turne. Da bør de før neste konsert i hvert fall ta seg tid til en skikkelig lysprøve.
En annen ting må nevnes. Vi hadde billetter til galleriet og dette i seg selv holdt på å nesten ødelegge hele konserten før pause. Galleriet med sine hele-tiden-knirkende og falleferdige løse stoler ble også avbrudt av en fotograf med lang tele som med sitt bråkende lukkergardin tok bilder under Andsnes-konserten. Hvorfor ble han ikke stoppet av vakten som også var der? Det er ikke mer enn noen uker siden et en ledende norsk solist opplevde det samme i Aulaen og ble såpass distrahert at han spilte feil. Vet ikke paparazziene om hvor mye de kan ødelegge for utøvere med slikt?
