Universitetes aula 24.9.2011 Beethoven: Innvielsen av huset, Grieg: Klaverkonsert i a-moll, Johan Svendsen: Symfoni nr. 1, Oslo-filharmonien, Håvard Gimse – klaver, Eivind Aadland – dirigent
Vi hørte samme konserten for to dager siden. Men det å oppleve Beethoven i Oslo Konserthus mot det å oppleve samme Beethoven i Universitetes aula er som mellom natt og dag.
Aulaens akustikk er rungende og veldig. Den har også den umiddelbare fordelen i motsetning til et kirkerom at lyden er klar og tydelig, klangene surrer seg ikke bort langt der oppe i velvingene. Derfor ble det en helt ny opplevelse når Oslo-filharmonien framførte hans festouverture Innvielsen av huset – Die Weihe des Hauses. Her ble det beethoven’sk Händel for full mundur med den ekstra snerten av høytid og festmusikk når mesteren trår til med sine pauker og trompeter.
Det var riktignok til åpningen av Josefstadt-teateret i Wien i 1822 at Beethoven skrev denne barokk-inspirerte musikken, ikke til gjenåpningen av ‘nye’ aulaen i 2011. Men Oslo-filharmonien hadde valgt denne ouverturen til sin grandiose feiring av universitetets 200-års jubileum i en for året nyopp-pusset og renovert aula som nå framstår som alldeles knirkefri. Med Beethovens staute musikk understreket orkesteret sin hyllest til ‘nye’ aulaen, et lokale som var deres spillested i mange tiår før det nye konserthuset sto ferdig på slutten av 1970-tallet.
Det var nesten som vi var tilbake til 60-årenes spennende møte med klassisk musikk, framført av et da 70 manns stort orkester som trollbandt oss fullstendig i en tid forøvrig fylt med Beatles, Rondo og Karusell i Samfundssalen. Den tette atmosfæren med musikere helt innpå deg, ikke for høyt hevet på et podium, var der som den gangen. Og klangen, akustikken, rett og slett formidabel på tross av de lyddempende platene som nå var slått på marmoren helt bakerst. Det var neppe noen plass for tuba og utvidet slagverksseksjon i går, en tuba kunne jo ha blåst veggene ned!
Og Håvard Gimse spilte a-moll konserten så levende og kraftfullt at vi fikk på følelsen av et Munchs sol rett bak ham glitret og funklet og de nakne menneskene på veggene rundt fikk liv. Han la også inn en drønnende Kjempeviseslåtten som ekstranummer.
Johan Svendsen var et tidsmessig riktig stykke musikk. Riktignok skrevet noen årtier før aula’en ble innviet, men vi fikk likevel inntrykk av noe tidsmessig riktig med flosshatter og snibel-barter.
Dette ga mersnak. Kanskje Oslo-filharmonien burde gjenoppta sine lørdags-matineer i aulaen?
