Southpaw – en boksefilm

Southpaw amerikansk film fra 2015 med: Jack Gyllenhaal, Rachel McAdams, Rita Ora, Forest Whitaker, 50 Cent, regi: Antoine Fuqua.

Alle boksefilmer er forutsigelige. De ender alltid med den Endelige Kampen, der helten beseirer en antatt overlegen og fryktinngytende motstander. Det samme mønsteret har gjentatt seg, i særdeleshet i Sylvester Stallone’s Rocky-filmer.

Så også med denne filmen. Men det er en viktig forskjell. Riktignok vinner vår helt den endelige kampen, men den fryktinngytende motstanderen dundrer ikke ned i gulvet med et brak forårsaket av et knock out-slag. Nei, her vinnes kampen på litt pinglete poeng, riktignok etter femten nokså harde runder hvor begge fighterne må ta telling nede i canvas’en. Også ‘innmaten’, dvs. story’en mellom den innledende og siste kampen er også pakket bedre inn enn i den vanlige Hollywood-smørja. Og det jeg finner som absolutt sympatisk er budskapet formidlet fra den aldrende treneren Tick Wills spilt av Forest Whitaker om at det er intelligensen i ringen og hvordan man forsvarer seg som avgjør kampene.

Denne Muhammad Ali-tankegangen er det stikk motsatte av hva vi møter i de glorifiserende Rocky-filmene hvor rå maskuline muskler får det avgjørende og siste ordet. Et kryss i taket for dette!

Dessuten et ikke uvesentlig poeng til: hovedrolleinnhaver Billy Hope spilles i ringen av en skuespiller – Jack Gyllenhaal – som riktignok tydelig og imponerende har trent seg opp til dette. Dermed blir handlingen og kampene så mye mer ekte og levende for oss. Vi møter ikke en stand-in i ringen som kryssklippes med heltens svettende og blodfylte ansikt (selv om disse nærbildene også preger denne filmen). Jack Gyllenhaal ser imponerende ut med sin six-pack på magen og sin skikkelige dreis på slagene, særlig på sandsekken.

Boksefilmer flest er gjerne hentet ut fra det virkelige liv. Her skildres boksemesterne sant nok som gatebarn som har vært innom buret både en og to ganger og hvor kampen om tittelen er en avspeiling av deres virkelige liv. Dessuten er det mange avsløringer av all råttenskapen i boksesporten som mafia, kampfiksing, narkotikabruk og ukontrollert vold. Litt av det samme er bakteppet i denne filmen. Billy Hope er riktignok en hviting, sånn sett uvanlig for en tungvektmester, men er vokst opp på et barnehjem og har et steilt lynne og vanskelig humør som får ham til å sprekke flere ganger. Denne Tyson’ske egenskapen får ham ut i vanskeligheter og det er for å vinne tilbake til sin datter som er tatt i forvaring av barnevernet at den dramatiske aksen denne filmen dreier seg rundt.

En boksefilm utenom det helt vanlige!