Oslo Konserthus 21.3.2003 Beethoven: Coriolan-ouverture, Thoresen: Les illuminations, Alban Berg: Lyrisk suite, Prokofjev: Klassisk symfoni
Aage Kvalbein og Liv Opdal, cello, Oslo-filharmonien Dirigent: Arvid Engegård
Gledelig mye ungdom i et ikke helt fullpakket konserthus i går. Med sine jubelrop, lekeslåssing over stolradene og opptreden følger de ikke helt etiketten for hvordan man skal oppføre seg på konsert. Men bevares så forfriskende velkomment det er mot det geriatrisk stivbente og overparfymerte som vanligvis befolker konsertene, de med replikker som ‘Hvem er egentlig denne unge mannen,’ – om Leif Ove Andsnes.
For å følge opp, lett joggende inn på podiet en langhåret frik som riktignok har ledet konserter i Oslo tidligere (Freia-salen). Men nå var det på ‘ordentlig’. Arvid Engegård kom pent fra denne debuten, hvis vi kan kalle det det. Tromsøværingen har viet seg mer og mer til dirigentvirksomhet og er en av flere yngre norske dirigenter som melder seg på med tyngde og erfaring.
Musikk for farver og klanger, behagelig for øret, myke cellotoner – men var det noe mer? Lasse Thoresens spektralkomposisjon for to celli og orkester etterlater inntrykket av velklang, det var godt å høre på, men vi savner det lille trøkket.
Gledet gjorde de to solistene, cellistene Aage Kvalbein og Liv Opdal, sistnevnte førstecellist i Stavanger Symfoniorkester. I stedet for dialog, hadde Lasse Thoresen laget musikk hvor de to soloinstrumentene utviklet klanger og kombinasjoner sammen. Det var tydelig å merke på deres sikkerhet at dette hadde de gjort sammen før.
Langt mer fynd og klem var det over Beethovens Corolian-ouverture. Uvergelig kobler vi denne musikken til assosiasjoner med den ulykkelige verdenssituasjonen akkurat nå. Hvor mye skulle vi hatt Beethoven i stedet for missiler!
Programmet var absolutt blandet. I stedet for de store symfoniske linjene fikk vi en tett framføring av Alban Bergs ekspresjonistisk pregete musikk fra Lyrisk suite. Intensiteten ble skikkelig nærværende i tredjesatsen.
Derfra hoppet vi ti år bakover i tid og hyllet Prokofiev som har et slags minnesjubileum nå i mars – det er femti år siden hans død. Hans klassiske symfoni står seg som modernistens svar på Haydn. Et oppkomme av musikalsk frodighet som viste at den unge Prokofiev kunne mer enn å skrive i skjærende dissonanser som han hadde vist i sin Skytiske suite på samme tid.
